Roald Dahl var en fantasiens mester, og introduserte oss for første gang til den eksentriske og gåtefulle sjokolademakeren Willy Wonka i boken Charlie og Sjokoladefabrikken i 1964. Her møter vi unge Charlie, som finner en gylden billett og blir invitert til Willy Wonkas fantastiske sjokoladefabrikk. Boken ble en klassiker og er en viktig brikke i Dahls litterære univers.
Dahls mildt sagt fargerike og til tider absurde skildringer av den geniale sjokolademakeren og andre merkelige skikkelser slo umiddelbart an hos lesere verden rundt, og bøkene hans forbindes ofte med kreativitet, magi, fantasi og barnslig undring. Hans verden var som skapt for lerretet og tv-skjermen.
Da jeg først høre om den nye filmen Wonka, som skulle være en original historie basert på Charlie og Sjokoladefabrikken, og ta for seg en yngre Willy Wonka, ble jeg skeptisk. Var dette enda et forsøk fra filmbransjen på å sko seg på noe kjent og trygt? Vi har i mange år nå sett en trend med remakes, spinoffs, oppfølgere, preques og den ene franchisen etter den andre. Originalitet og nye historier har blitt en mangelvare i høybudsjettsfilmer, og her kommer det en film som bare vil melke mer penger av Dahls verden. Eller tok jeg feil?
Jeg tok feil!
Wonka er regissert av Paul King, som er kjent for blant annet Paddington-filmene. Her blir vi tatt med tilbake til Willy Wonkas ungdom og hans reise til storbyen for å bryte inn i den beinharde sjokoladebransjen. Det var en tid før fabrikken og før de gylne billettene.
I hovedrollen som Willy Wonka ser vi Timothée Chalamet, støttet av et sterkt ensemble skuespillere og komikere slik som Hugh Grant, Rowan Atkinson, Sally Hawkins, Keegan-Michael Key og Matt Lucas. Dette er en film som står eller faller på skuespillerprestasjoner, og heldigvis vet Paul King hvordan han får det beste ut av en allerede knallgod (og utrolig morsom) gjeng.
Så var det historien da. Som nevnt starter det hele med at Wonka ankommer en Dickens-inspirert storby for å søke lykken. Med en «hatt full av drømmer» og en nesten tom lommebok har han planen klar: han skal starte en sjokoladebutikk der han kan selge sine magiske sjokolader. Dessverre er byen styrt av de tre kyniske sjokolademogulene Slugworth (spilt av Paterson Joseph), Ficklegruber (spilt av Mathew Baynton) og Prodnose (spilt av Matt Lucas), og deres kartell-konspirasjon med skjokladeavhengige munker, ledet av presten Father Julius (spilt av Rowan Atkinson). Og for å gjøre ting mer komplisert, er Wonka forfulgt av Oompa-Loompa-eksilen Lofty (spilt av Hugh Grant) som vil stjele sjokoladen hans!
Og nevnte jeg at dette er en musikal? Ikke? Ok, det er en musikal. De synger ofte og de synger bra, på en måte som både støtter og forsterker den fantasiske stemningen filmen skaper.
Wonka lokkes til å ta inn på vertshuset til den tvilsomme Mrs. Scrubbit (spilt av Olivia Colman), der han raskt får en enorm gjeld han må jobbe av som fange i vaskerommet. Her møter han den foreldreløse jenta Noodle (spilt av Calah Lane) og andre nye venner, og de setter raskt i gang en plan om å lure Mrs. Scrubbit og ta opp kampen mot de onde sjokolademogulene.
Timothée Chalamet som Wonka er filmens høydepunkt. Det er utrolig å tenke på spennet Chalamet har utviklet i karriereren så langt, fra starten i Christopher Nolans Interstellar for ti år siden, til filmer som Lady Bird, The French Dispatch og Denis Villeneuve’s science fiction-mesterverk Dune. Og her i Wonka gjør han en av sine beste roller til nå.
Et annet høydepunkt i serien er Hugh Grant som Oompa-Loompa-eksilen Lofty. Jeg må innrømme at jeg ble skeptisk da jeg så de første bildene av denne figuren. Det virket litt vel dataanimert og kunstig, men Hugh Grant får det faktisk til å fungere veldig bra, og scenene mellom Wonka og Lofty er noen av filmens morsomste. Eller kanskje er det bare jeg som har litt sær humor?
Wonka klarer kunsttykket å kombinere knallgod humor, ekstefølt sentimentalitet og nostalgi og gode sanger og musikk. Det er sjeldent at en film klarer å forene disse elementene så harmonisk, og enda sjeldnere at den gjør det med en slik eleganse som vi ser her. Resultatet er en filmopplevelse som er både oppløftende og inderlig, en sjelden juvel i en filmverden mettet av oppfølgere, remakes, prequels og spinnoffs.
Som en musikal har den en særegen sjarm, med fengende melodier som blir hengende igjen i tankene lenge etter at filmen er over. Wonka føles også veldig som en julefilm, med den varme, nostalgiske og magiske stemningen som gjerne forbindes med denne tiden på året. Og det skulle ikke forundre meg om den vil være å se på tv-skjermene i de kalde vintermånedene i årene som kommer.
Det skulle heller ikke forundre meg om det blir litt ekstra med sjokolade på oss denne julen!
