The Hunger Games-serien er en av tidenes mest suksessfulle filmserier og filmatiseringer, og gjorde stor stjerne av Jennifer Lawrence i de fire første filmene. Nå er det forhistorien som skal fortelles, og hvor vi blir vitne til den ondsinnede president Coriolanus Snows fremvekst.
Det har allerede gått 8 år siden forrige film, men selv om det kanskje ikke føles påtrengende nødvendig å vende tilbake til Panem og dette dystre universet, kommer også en god, snikende følelse av minner rundt hvorfor disse filmene også var så tiltalende. Her er nemlig både særegenheter i historie og karakterer, og den velkjente dystopien gjør faktisk enda godt å overvære, selv om det også kan passe dårlig med en slik film i disse grelle virkelige krigsdager vi går igjennom.
For som kulturprodukt og popkulturelt fenomen, er det, og var det, alltid den alvorlige tematikken og tilnærmingen til livets mange virkelige og vonde sider som utgjorde store deler av kvalitetene, også over de første filmene. Bøkene til forfatter Suzanne Collins, og filmatiseringene av disse, utgjorde noe litt nytt og særegent fra Hollywood, nemlig noe så sjeldent som historier for eldre og voksne ungdommer.
Den tradisjonen har regissør Francis Lawrence ivaretatt også i sin femte film i serien. Handlingen denne gang er dog lagt over 60 år før handlingen rundt Katniss, nærmere bestemt ungdomstiden til karakteren Coriolanus Snow, som vi vet at senere skal bli Panems tyranniske president og leder. Og igjen handler det om hvem man kan stole på, at man i livet rives mellom ulike fraksjoner, gode som onde. Hvor man selv til slutt lander, beror på både seg selv, og menneskene man omgir seg med.
Dette kapittelet er en ballade om spottefugler og sangfugler, samt ondsinnede slanger, typer av mennesker som enten tilhører de fattige distriktene i Panem, eller de mer privilegerte i hovedstaden Capitol. Ti år etter at distriktene gjorde opprør og startet en krig som Capitol til slutt vant, er det for tiende år på rad klart for Dødslekene, en lærepenge som lederne innførte for å minne distriktene og opprørerne på hva som skjer om de utfordrer makta igjen.
En ung Snow er familiens siste håp for å gjenvinne deres ære etter krigen, og tar på seg jobben med å være mentor for Lucy Gray, en ung kvinne hvis opprørsvilje og sangstemme skal komme til å trollbinde både folket, og ham selv. Snow utnytter hennes popularitet for å vinne Dødslekene, men i ettertid følger utfordringer og problemer selv han ikke nødvendigvis klarer å hanskes med, alene.
Historien om Snow og Gray byr på et dypere karakterdykk enn hva majoriteten av amerikansk underholdningsfilm tilbyr, og bare der er denne filmen interessant og i stor grad bergtagende. Filmens lenge på hele 2 timer og 40 minutter er selvsagt alt for lang, men på veien blir vi altså såpass kjent med disse to at det også tilfører filmen tyngde. Tom Blyth i hovedrollen er både god og fascinerende med sitt utseende og spill, mens Rachel Zegler i rollen som Gray er som en kontrasterende og klokkeklar syngende motsats til ham.
The Ballad of Songbirds & Snakes vil nok splitte sitt publikum. Som en prequel til Katniss-æraen, oppleves den mest og best for spesielt interesserte, mye fordi den altså er så langdryg og heller ikke byr på like mye action og fargerik underholdning som det de første filmene gjorde. Her går det mer i grå dystopi, oppbygging av karakterer i lange og utdragende scener, og hvor man må ha en viss slump tålmodighet for å virkelig engasjeres i 160 minutter. Aldersgrensen på 12 er også selvsagt med på å flate ut alvoret og realismen, og noe av brodden i den ellers så alvorlige handlingen ødelegges her. Og så kan man jo alltid stille spørsmål ved om karakteren Snow er interessant nok til å se en så lang og hel film om?
Filmen legger selvsagt opp til en fortsettelse, men forfatter Collins må i så fall henge i og skrive flere bøker, eventuelt må man ta henne igjen og skrive eksklusivt filmmanus, men det spørs om man får lov til dette? Enn så lenge funker The Ballad of Songbirds & Snakes helt greit, spesielt for de mest interesserte.
