Det er ikke hver dag vi får servert en hardbarket og iskald genrethriller fra Island, attpå til med internasjonalt tilsnitt. Hadde det bare vært i samme gode klasse også.
Når tre venner ved en tilfeldighet oppdager et gammelt tysk fly som har havarert i Islands største isbre, begynner jakten på flyet også av andre interessenter. Vraket skal nemlig vise seg å inneholde viktig og verdifull last, noe som får uante konsekvenser for de som oppdager flyet. En større internasjonal konspirasjon vikles inn, og plutselig står amerikanerne imot islendingene i det som blir et kappløp mot tiden for å få tak i flyets innhold.
Filmen skryter av å være basert på bestselgeren av Arnaldur Indridason, og det er mulig boken er mer catchy enn filmen, som den som oftest er. Men undertegnede har ikke tall på hvor mange liknende krimbøker han har sett gitt ut, typisk av godt voksne mannlige forfattere, hvor krigen, konspirasjoner, etterretning, skattejakt og mannevonde karakterer står sentralt. Operasjon Napoleon føles å ha null originalitet, i hvert fall etter filmen å dømme, og genreklisjeene står i så måte regelrett i kø her.
Underveis blir vi kjent med et knippe hovedkarakterer, blant dem den unge advokaten Kristin, søsteren av han som oppdager dette flyet. Vivian Olafsdottir, (forøvrig Islands svar på norske Jenny Skavland), må etter hvert kjempe mot en amerikansk CIA-agent, spilt av Iain Glen, mest kjent fra Games of Thrones. Men verken han, Kristin, eller hennes etter hvert flere medallierte, klarer å vekke særlig engasjement eller noe som gjør at man blir særlig revet med. Enda verre er det at skuespillet tidvis føles amatørmessig og stivt, og når hele filmen generelt bærer preg av å (nesten) kunne ha vært fra 80- og 90-tallet, blir dusinkrim-preget ekstra påfallende.
Karakterene er skjematiske, actionsekvensene generiske, og man skjønner stort sett hvordan det meste skal gå underveis. Når dette er sagt, skal filmen i det minste ha for å ikke være stillestående eller treig, for her hoppes det forsåvidt fra sted til sted, dog noe ironisk uten at det blir så voldsomt medrivende likevel, gitt.
Noe av hovedproblemet bak dette skyldes nok altså at man ikke føler stort for karakterene, og at motivasjonen og handlingene deres stort sett er slik man bare ser på film. Det blir genrekunstig som bare dét.
Operasjon Napoleon er en helt kurant genrefilm, for dem som måtte like dette. Underveis får vi også bli med på en heisatur rundt omkring på vakre Island. Det er da noe. En slik type James Bond på sparebluss funker kanskje for noen, men for oss andre blir dette nok ikke helt vår kopp med islandsk te.
