Velspilt og vondtvakkert drama om hva ondskap består i. For hva er det riktig å gjøre om du ikke vil underkaste deg et regime basert på trusler og vold, og din høye tålegrense gjør at undertrykkerne, for å ramme deg likevel, isteden går etter de som betyr noe for deg?
Serien i seks deler er basert på Jan Guillous roman Ondskapen fra 1981, og den starter brutalt. 16 år gamle Erik Ponti, spilt av Isac Calmroth, går i åpningsscenen rett bort til en skolekamerat og begynner å denge løs på ham. Blodet spruter, og Erik blir utvist fra skolen.
Erik har faktisk et så voldsomt rykte på seg at ingen skoler i hjembyen Stockholm vil ta ham inn som elev, og moren sender ham til internatskolen Stjärnsberg. Med på veien til en skole der ingen kjenner ham eller hans historie, får Erik en oppfordring om å benytte mulighet til å bli «den du er». Ikke endre seg, altså, men å bli den «gode» personen han ifølge moren sin egentlig er.
Men hva vil det si å være god eller å unngå å gjøre ondt? Dette er tilbakevendende tema i serien, understreket i hvordan relasjonen mellom Erik og kjøkkenhjelpen Marja, spilt av norske Thea Sofie Loch Næss, utvikler seg.
Internatskolen Stjärnsberg praktiserer det som kalles kameratskap. Det innebærer at det er medelever, og da spesielt de eldste, gjennom elevrådet, som står for å sikre at regler overholdes. De står også for disiplinering, og tyr også til fysisk vold som en del av dette. Lærerne ser og hører, men later som om de ikke får det med seg. Det er nærmest som en kontrakt der de eldste elevene får ta igjen for alt de ble utsatt for og at de underkastet seg tidligere. Slik opprettholdes en kultur basert på frykt.
Erik utfordrer elevrådets grep om skolens elever. For ikke bare synes han denne formen for kameratskap er en uting, han aksepterer ikke at det bare er sånn det er og må være. Dermed får Erik elevrådets ledende talsperson for å bruke en hard hånd for å opprettholde «ordning och reda», Otto Silverhielm, spilt av Christian Fandango Sundgren, mot seg.
Til Ottos skrekk og de andre elevenes dels skrekk og dels beundring, er ikke Erik redd for voldsbasert smerte. I tilbakeblikk blir vi nemlig kjent med hvordan Eriks oppvekst med en voldelig far, Åke Ponti, spilt av Gustaf Skarsgård, har gjort at Erik har utviklet teknikker for å ikke bli overveldet av fysisk smerte. Dermed utfordrer han elevrådets grunnlag for fryktbasert maktmisbruk.
Men elevrådet har ikke brukt opp sitt arsenal av metoder for å tvinge frem viljen sin. Når de ser at det ikke hjelper å gå direkte på Erik, går de isteden ekstra hardt til verks mot det og de som betyr noe for ham, ikke minst kompis og romkamerat Pierre, spilt av Alexander Gustavsson. Så hvor langt er Erik villig til å la andre bli utsatt for elevrådets ondskap før han eventuelt gir opp sin motstand og aksepterer å underkaste seg elevrådet? Hvor mye kan man kreve at også andre skal tåle i kampen for det rette?
Makthierarki og underlegenhet er tema som på ulike måter går igjen hos flere av karakterene vi møter i serien. Marja har sin historie fra før hun kom til Stjärnsberg, og også hun blir avkrevd å føye seg etter husmors og skolens krav om å tåle dårlig oppførsel fra elever, for å unngå å bli sagt opp. I sitt «tidligere» liv, var det på mange måter Erik som hadde rollen som Otto Silverhielm, samtidig som han selv ble utsatt for vold av sin far. Og vi får også et svært velspilt innblikk i hvordan Eriks far selv ble utsatt for fornedrende behandling av sin sjef på jobb, der det er far Ponti som må underkaste seg en som står høyere på rangstigen. Selv rektor ved Stjärnsberg må forholde seg til at skolen har et styre, gjerne med innslag av tidligere elever som nå selv har barn ved skolen.
Det kler historien å gi oss som seere innblikk i hvordan ulike personer håndterer og påvirkes av handlinger som i serien karakteriseres som onde. Det gir skuespillerne mer å spille på for å gi troverdig dybde til rollekarakterene. For meg fungerer dette bra, og samspillet mellom de ulike rollene fungerer i all hovedsak svært godt, noe serien er helt avhengig av for å lykkes. Skal noen fremheves spesielt, er det kanskje Loch Næss og Skarsgård, samt Ruth Vega Fernandez, som spiller Eriks mor, som står for de beste rollefortolkningene. Men verken Calmroth eller Fandango Sundgren spiller seg bort.
Det lugger noe i samspill og enkelte fortellergrep i de to første episodene. Først fra tredje episode ser det ut som om ting har satt seg litt bedre, og da flyter historien og troverdigheten også bedre. Erik og Pierre blir gode kompiser, og dette er viktig i historien. Men hva bandt dem sammen, ut over at de deler rom?
Det er også noen tendenser til at budskap blir litt vel tydelig, på grensen til karikert. Men som nevnt, så er dette mest fremtredende i de to første episodene. Et eksempel på dette, ut over fortellerstemmen som snakker om ondskap, er at Erik er en kanskje litt for tydelig allkunstner. Han er i serien, i likhet med i romanen, portrettert som både skoleflink, et idrettstalent og med sterk slagkraft. Slagkraften gjør ham for så vidt til både helt og skurk, og det er i dilemmaene dette skaper for ham, at seriens nerve og kvaliteter kommer til syne.
Serien følger slett ikke romanen i ett og alt. Ikke minst er Marjas rolle i serien langt mer fremtredende og viktig for historien enn den er i romanen. Dessuten er seriens Erik Ponti en langt mindre selvrettferdig voldssnobb enn den gutten romanens forfatter viser frem. Og det gjør det mulig å dykke ned i andre aspekter ved fortellingen enn det mer rendyrkede antiautoritetsfokuset med kraftige innslag av brutal vold som vi finner i romanen.
En fun fact er at Gustaf Skarsgård, som i serien spiller Eriks voldsutøvende far, i filmatiseringen fra 2003 av samme roman, hadde rollen som Otto Silverhielm. 20 år senere, og fortsatt ond, altså.
Alt i alt er serien absolutt verdt å se, selv om det må advares moe flere sterke voldsscener. Og da er den ikke bare severdig fordi den tar opp tema som er spennende, men fordi historiene som fortelles i seg selv er interessante.
