To store navn krasjer sammen når en fransk legende og en av vår tids største regissører beretter en historie om makt, kløkt, stålvilje, og kjærlighet. Historien om Napoleon Bonaparte skildrer hans raske og enorme ekspandering oppover i rekkene, og som ble toppet med både keisertronen og gigantiske militære seire. På privaten var han imidlertid ikke like heldig.
I regi av Ridley Scott (Alien/Gladiator/Blade Runner) flesker også regissørlegenden, som Napoleon, til med sin enorme hær av filmfolk og stab, hvor gigantiske krigsslag utfolder seg i smellvakre visuelle tablåer. Og den godeste Scott er en mester i å orkestrere nettopp det storslåtte og komplekse i krigsscener, det å ta i bruk filmmediets fulle spekter som sådan, noe vi har sett i hans filmer som Gladiator (2000), Robin Hood (2010) og Kingdom of Heaven (2005).
Skildringen av Napoleon har rent narrativt en litt typisk hoppende og bitvis struktur over seg, hvor man går fra sentrale hendelser i hans liv, og ganske kjapt over til nok en slik hendelse. Vi starter i Frankrike, hvor han fort eskalerer i rekkene og får mer og mer makt som både militær og politisk leder. Den politiske situasjonen er etter den franske revolusjonen både rotete, kaotisk og vill, og Napoleon utnytter muligheten til å klatre rekordfort både her og der.
Hans strategiske og eminente hjerne viser sine styrker i krigsslag etter krigsslag, og når han som slutten på revolusjonen gjennomfører et statskupp i 1799, er det få som kan utfordre ham til også å bli keiser av Frankrike. Parallelt blir hans ekteskap og barnløse forhold med Josephine de Beauharnais noe han ikke er fullt så heldig med. Etter flere år med prøving, forblir forholdet barnløst, og hans ettermæle og etterfølger mangler. Løsningen blir å skille seg, og så finne en yngre mor for å få seg en sterkt ønskede sønn og tronarving.
Om dette er en film om Napoleon som den store, geniale og sterke krigslederen og visjonæren han var, finner Scott heldigvis også litt tid og rom for den mer private og tidvis emosjonelt jordnære mannen. Man kommer ikke veldig under huden på ham (og det er tross alt over 200 år siden han levde), men det oppleves hakket mer enn man egentlig fryktet. Dette gir filmen et ekstra lag som undertegnede likte veldig godt.
I hovedrollen står Joaquin Phoenix, med en så sterk tilstedeværelse og fremtoning i sitt særegne og unike utseende, at den amerikanske skuespilleren igjen imponerer i en hovedrolle. Innimellom slagene, på krigsmarkene så vel som mer på hjemmebane, pensles det innom også små og mindre interessante ting, hvor man føler at det kunne vært klippet litt. Det gledelige er at man også har bakt inn mye sort humor i manus, noe som oppleves vellykket, både som skrevne og leverte ord. Dette gjør filmen hakket mer leken enn det Scotts filmer ofte føles som, i sin ofte gravalvorlige stil og tone.
For, det er de enorme krigsslagene som dominerer, og som det også er mer enn nok av i denne to timer og førti minutter lange mastodonten av en storfilm. Scott er imidlertid så smart, og dyktig, at ingen av slagene og krigsscenene føles like. Her bruser Scott dermed med sine største fjær – han orkestrerer de visuelle krigstablåene så smart forskjellig at man nærmest bare sitter og venter spent på hvordan det neste slaget skal se ut!
Napoleon har blitt en akkurat så storslått, styggpen og forholdsvis rå og brutal skildring av tidenes hærfører, som man bør kunne forvente. Underveis kan man alltids humre litt av at alle franskmennene nærmest snakker like kav britisk som britene selv, noe som selvsagt skaper litt forvirring for oss, og den episodiske narrative strukturen hopper ofte litt vel fort frem, uten å ta seg tid til å forklare hvorfor, hva og hvem.
Scott er, som flere av hans andre godt voksne mannlige generasjons medregissører, litt for lite interessert i å tilføre varme, lag og farger forøvrig i historien, og filmens machomastodonte fremtoning oppleves kanskje derfor slik ikke så overveldende rik og fyldig som den kunne ha blitt. Til slutt sitter nok likevel de fleste av oss igjen med følelsen av å ha lært og kjenne denne legenden bedre, mens Ridley Scott (snart 90!), fremdeles må sies å være på topp i orkestrering av filmmediet, og av sin gigantiske filmatiske hær.
