Nok en gang er Adam Sandler tilbake med en ny komedie, men denne gangen som stemmen til Leo, en 74 år gammel øgle som har holdt til i klasserommet til elevene på siste året ved en barneskole i Florida i alle år. Der bor han sammen med sin venn i fangenskap, skilpadden Squirtle (Bill Burr). Etter han innser at han kun har et års tid igjen å leve slår panikken rundt hans innstengte liv til og han planlegger å rømme ut i det fri. Planen får derimot en vending etter at Leo blir tatt med hjem til elever og blir oppmerksom på både deres, og den nye vikarlærerens personlige problemer.
Ikke bare er Leo en coming-of-age film med fokus på barns selvinnsikt og selvstendighet i møtet med steget videre til ungdomsskolen, men den er også en slags musikal, med flere innslag av sang som faktisk fungerer godt. Med Sandler sitt selskap Happy Madison som medprodusenter, og Sandler selv som en av tre manusforfattere (Robert Smidel og Paul Sado blir tre totalt) er filmen nødvendigvis også en komedie.
Filmen balanserer mellom den voksne og det barnslige, som coming-of-age filmer ofte gjør, og spesielt i humoren er det drysset inn litt mer voksne vitser i ny og ne. Vi er milevis unna noe som eksempelvis Sausage Party (en definitivt voksen komedie med en barnefilm “look”), men Leo er heller ingen disneyfilm for de aller yngste.
Kanskje kommer dette fra en som har puttet Adam Sandler litt for komfortabelt inn i en boks, men filmens virkelig positive overraskelse er dens følsomhet overfor utfordringene og problemstillingene barn på vei inn mot tenårene ofte føler på. Sandlers Leo inntar rollen som en slags ungdomsarbeider, og filmen legger virkelig vekt på de positive effektene av å snakke med andre og å ta et godt blikk på seg selv.
Selv om humoren både treffer og bommer litt blir hverken dette eller de musikalske innspillene noen forstyrrelse for filmens budskap om samtale og medfølelse, og da sitter man rett og slett igjen med en virkelig sjarmerende og i grunn ganske rørende film om oppvekst og emosjonell utvikling. Det er en film som i stor grad får til det den prøver på. Der andre filmer med gode budskap til unge kan tråkke litt i salaten med “relaterbare” situasjoner eller humor som en tenkt målgruppe vil like, holder Leo en overraskende stø kurs. Så bør det også nevnes at også godt voksne folk kan ha mye å hente fra en film som dette.
Leo er absolutt en positiv overraskelse. Hvorvidt de musikalske numrene og en grei slant av humoren strengt tatt er nødvendig er én sak, men det gjør til syvende og sist ikke så mye heller. Den er målrettet, sjarmerende og godt gjennomført, og så veldig mye mer enn det kan vi vel kanskje ikke be om. Så står også Animal Logic, som kanskje er mest kjent fra Lego filmene, for animasjonen i tillegg, og da ser jo filmen rimelig bra ut og.
