Med den videre fremveksten av MonsterVerse-franchisen gjennom den nye serien Monarch: Legacy of Monsters på Apple TV+, kan det virke som om Tohos originale og ikoniske Godzilla, eller Gojira som han heter på originalspråket, blir overskygget, spesielt i USA og Europa. Imidlertid fremstår Godzilla Minus One, regissert av Takashi Yamazaki, som Tohos måte å minne verden på hvem som gav liv til det ikoniske monsteret i første omgang, mens de ser på amerikanerne og nonchalant hvisker: «Hold sakeen min!»
Denne nyeste filmen, lansert rundt Gojiras 70-årsjubileum, gir oss en mer autentisk Godzilla enn noensinne. Han er mer enn bare et monster; han er en naturkraft – grotesk, nådeløs, brutal, og med en alt-ødeleggende atompust som overgår alle tidligere Godzilla-versjoner. Dette er en Godzilla som ikke bare vekker frykt, men også ærefrykt, en kraftig påminnelse om naturens, og atomets, uberegnelige og overveldende kraft.
Filmen tar oss med til Japan i etterkrigstiden og forteller historien om Kōichi Shikishima, spilt med overbevisende sårbarhet av Ryunosuke Kamiki. Shikishima, en traumatisert kamikaze-pilot, møter Godzilla for første gang på en avsidesliggende øy i Stillehavet. Denne hendelsen setter dype spor og sender ham ut på en reise drevet av indre konflikter.
Etter krigen bosetter han seg i et utbombet Tokyo, nå under trussel fra Godzillas herjinger, som tydelig gjenspeiler nasjonens etterkrigsangst og frykt for ytterligere atomødeleggelse fra utenlandske krefter. Shikishimas personlige kamp blander seg med den nasjonale krisen og skaper en rik bakgrunn for filmens narrative.
Regissør Yamazaki viser en imponerende evne til å veve sammen det spektakulære med det intime. Hver scene med monster-action er nøye koreografert i svært godt gjenskapte historiske omgivelser og med et subtilt snev av samfunnsatire. Men det er ikke bare ødeleggelsene som overbeviser; det er også de stille øyeblikkene, de nære menneskelige reaksjonene på denne kolossale trusselen, som får filmen til å fungere.
Shikishimas kamp og kaoset som omgir Tokyo tilfører filmen et lag av emosjonell dybde, selv om de menneskelige elementene til tider virker både litt langdryge og overveldende. Filmen utforsker det komplekse forholdet som kan oppstå mellom mennesker i desperate situasjoner, men glir til tider litt vel mye over i æredrevet nasjonalisme når folk for eksempel stadig spør Shikishima: «Hei, var ikke du kamikaze-pilot? Hvorfor lever du?»
Den siste delen av filmen, preget av intens roping og kaos, kan ved første øyekast virke litt overdrevet. Men dette kan faktisk være en bevisst refleksjon av filmens historiske kontekst. Gode Godzilla-filmer har ofte gjenspeilet Japans forhold til atomtrusselen, og i Godzilla Minus One ser vi etterkrigsnasjonalisme blandet med desperasjon i kampen mot det ukjente og alt-ødeleggende. Denne intense avslutningen er ikke bare en fysisk kamp, men også en metaforisk kamp for å overleve og bevare det som er igjen av en ødelagt nasjon.
For Godzilla-entusiaster er Godzilla Minus One en film man må se. Den er en overbevisende kombinasjon av monsterfilmens spenning og historisk dybde, og befester Godzillas posisjon som monstrenes konge. Denne filmen er ikke bare en hyllest til det snart 70 år gamle monsteret, men også en dyptgående utforskning av menneskehetens sårbarhet og motstandskraft i møte med overveldende utfordringer. Godzilla Minus One er en film som forblir tro mot sine røtter samtidig som den utforsker nye narrative dybder, og setter en ny standard for hva en Godzilla-film kan være.
