Edgar Allan Poe, en av de store innen makaber litteratur og poesi, får nytt liv i Mike Flanagans ferske Netflix-serie, The Fall of the House of Usher. Dette er en etterlengtet fornyelse av sjangeren i en tid der grøssere ofte fylles med splatter-horror og jumpscares som føles mer som dårlig fast-food enn noe annet.
Flanagan, som vi kjenner fra tidligere mesterverk som The Haunting of Hill House og Midnight Mass, har satt sammen en moderne skrekkserie med dyp respekt for de klassiske Poe-historiene. Vi møter Roderick Usher (spilt av Bruce Greenwood) i den siste av en rekke begravelser der han har sagt farvel til sine seks voksne barn som hver har dødd på mystiske og groteske måter. Han fremstår som en dyster og hjemsøkt mann.
Rett etter begravelsen føler Roderick at han må få ut sannheten om sine mørke hemmeligheter, spesielt nå som han tror at hans egen fortid er i ferd med å innhente ham. Det er i denne settingen statsadvokaten Auguste Dupin (spilt av Carl Lumbly) kommer inn. Dupin har lenge jobbet med en sak mot den kyniske og grådige Usher-familien og deres tvilsomme legemiddelfirma, og ser nå en mulighet til å avsløre dem for alle deres synder.
The Fall of the House of Usher er bygd opp som en mørk symfoni i åtte deler. Gjennom flashbacks og tidshopp blir vi vitne til hva som egentlig skjedde med de usympatiske og grådige Usher-barna, og gradvis kommer dypere hemmeligheter til syne. Og i samtalene mellom Roderick og Dupin får vi også et tilbakeblikk til Rodericks første år i den kyniske legemiddelindustrien, der han er spilt av Zach Gilford, samt hans møte med en yngre Dupin, mesterlig spilt av Malcolm Goodwin.
The Fall of the House of Usher er strukturert rundt denne samtalen mellom Roderick og Dupin, der Roderick forteller alt. Spøkelser fra hans fortid svermer rundt ham, og han forstår at han ikke har lang tid igjen. Den desperate familiepatriarken er hjemsøkt av et ansikt fra fortiden, den mystiske kvinnen Verna, spilt av fantastiske Carla Gugino, som ser ut til å ha vært sentral i familiens historie og fall.
Regissør Mike Flanagan briljerer med denne serien, støttet av sitt faste ensemble av skuespillere som dukker opp igjen og igjen i hans prosjekter. Denne kontinuiteten fungerer utmerket; kjemien mellom dem er sterk nok til å føles på kroppen, og hver skuespiller får skinne gjennom både mellommenneskelig dialog og sterke monologer som gjerne inspirerer til både tårer og gåsehud. Samtidig gir serien rom for Usher-barna å fremstå som arketyper som personifiserer menneskelige svakheter: grådighet, hedonisme og kynisme – alt på bekostning av andre. Selv om slike roller lett kunne blitt overfladiske i mindre kyndige hender, blir disse karakterene under Flanagans ledelse viktige drivkrefter i historiefortellingen.
En nykommer til «Flanaverse» (som er det mange nå kaller Mike Flanagans grøsserunivers) er Mark Hamill. Jepp, du leste riktig, Luke Skywalker er med, og det er utrolig gøy, spesielt for meg som ihuga Star Wars-fan, å se en av mine filmhelter spille den diabolske forretningsadvokaten for Usher-familien, Arthur Pym. Her ser vi Mark Hamill i svart dress, med svarte skinnhansker og små, runde briller – en slags dyster blanding av en leiemorder, en demon og Rudy Giuliani. Men i motsetningen til disse arketypene, er det også her mange lag å oppdage.
Bruce Greenwood er formidabel i sin tolkning av Roderick, og Carla Gugino leverer en mesterlig og sterkt prestasjon i rollen som den mystiske Verna (Poe-entusiaster vil kanskje se betydningen i det navnet). Mark Hamill, som Arthur Pym, viser seg å være godt plassert i denne mørke verden i all hans mørke og nesten tegneserieaktige prakt. Flanagans manuskript er innsiktsfullt, mettet med dialoger og monologer som virkelig river i deg, slik som Rodericks treffende og samfunnskritiske betraktning om kunsten å selge sitroner, etter uttrykket «When life gives you lemons, make lemonade» i en verden opphengt i konsumerisme, tabloider og click-bait.
The Fall of the House of Usher fremstår som et mørkt lappeteppe av Edgar Allan Poes ikoniske verk, inkludert «The Masque of the Red Death,» «The Raven,» «The Black Cat» og mange andre. For de som er kjent med Poe, blir det en spennende øvelse å forutse karakterenes skjebner—spesielt siden mange av dem bærer de samme navnene som figurene i originalhistoriene, som Usher, Lenore, Pym, Prospero, L’Espanaye og LaFourcade. Det hele er som en Poe «greatest hits»-samling, hvor hver episode åpner døren til en labyrint fylt med mørke sjeler og dystre utfall. Og det er virkelig en fryd å høre hvordan Flanagan har vevd inn Poes poetiske språk, ofte ordrett, direkte i manuset.
The Fall of the House of Usher er en genistrek i den moderne grøssersjangeren, og noe Poe selv kanskje ville ha applaudert. Serien er ofte usubtil, poetisk og samfunnskritisk, og angriper deg rett i både hjertet og samvittigheten. Her varierer det mellom drama, lett nifst grøss og til noen av de mest groteske scenene jeg har sett i sjangeren. For å si det slik: det er mulig jeg nøler litt neste gang jeg går inn i dusjen!
Men som Poe skriver «Alt vi ser, eller mener å se, er kun en drøm innenfor en annen drøm.» I denne drømmen har Mike Flanagan skapt sin desidert beste serie til nå – en opplevelse som graver seg inn i din bevissthet lenge etter at rulleteksten har visnet bort i mørket. Og den vil fortsette å hjemsøke deg, som en evigvarende skygge fra et utslettet hjørne av sinnet ditt. For min del, ville det ikke overraske meg om denne serien vil surre rundt i min hukommelsen i årvis fremover, spesielt gitt dens hjerteskjærende og episke avslutning.
Og om noen lett banker på vinduet ditt en mørk høstkveld snart, så er det kanskje greit å bare trekke for gardinene for sikkerhets skyld. Det er sikkert bare vinden…
«Prophet!” said I, “thing of evil!—prophet still, if bird or devil!
By that Heaven that bends above us—by that God we both adore—
Tell this soul with sorrow laden if, within the distant Aidenn,
It shall clasp a sainted maiden whom the angels name Lenore—
Clasp a rare and radiant maiden whom the angels name Lenore.”
Quoth the Raven «Nevermore».
-Fra «The Raven» av Edgar Allan Poe
