Å hoppe etter William Friedkins legendariske skrekkrull Exorcisten fra 1973, blir litt som å forsøke seg på det umulige. Regissør David Gordon Green gjør dog så godt han kan, og kommer ikke så verst ut av forsøket.
Når to 13 år gamle tenåringsjenter plutselig en dag forsvinner, oppstår kaos og frykt. Allerede etter tre døgn dukker de imidlertid opp igjen, tilsynelatende uskadet og i god form. Jentene har dog fått hukommelsestap, og foreldrene blir desperate etter å forstå hva som skjedde. Etter hvert begynner barna også å oppføre seg stadig mer og mer ustabilt. Hva er det egentlig som har skjedd?!
Regissør Green, som også nylig har gitt oss den nyeste Halloween-trilogien, har med denne filmen hoppet bukk over de andre Exorcist-filmene, og gjort denne til en ren oppfølger av originalen. Når faren til en av jentene en dag kommer over en bok om exorcisme, ser han at denne er skrevet av Chris MacNeil, moren til Regan, tilbake i 1973. Dermed oppsøker han henne, og ber henne om hjelp til å forstå hva som herjer i hans egen datter Angela, samt i hennes jevnaldrende venninnene Katherine.
Det går nemlig ikke mange dagene etter at jentene dukker opp igjen, før det virkelig blir helvete i heimen! Personligheten deres forandres radikalt og særlig Katherines foreldre, som er meget kristne, aner djevelske ugler i mosen. Er datteren deres virkelig besatt?! Ikke lenge etter blir det klart at de må forsøke å samle kreftene sammen for å utføre en exorcisme, noe som virkelig kan bli vanskelig, gitt at det denne gang er to personer som er besatt!
Kampen om å få revet djevelen ut av “søstrene gal” byr på en heftig audiovisuell opplevelse, for så vidt. Green bruker først en god, lang oppbyggende historie og førstedel i filmen, noe som bygger opp til at noe stort skal komme. Det gjør det forsåvidt også, men den helt store effekten og payoffen uteblir dessverre litt. Den siste halvdelen av filmen oppleves nemlig slik mest som en genremessig pliktreise, noe også Greens Halloween-filmer bar litt preg av, hvor handling og djevelutdrivelse liksom kommer som forventet, uten de store overraskelsene underveis.
Da er det klart at The Exorcist: Believer heller ikke helt klarer å slå føttene under oss med overraskelser eller sjokkeffekter. Til det er filmen hakket for grei, tradisjonell og “flat” – den overrasker ikke nok til virkelig å sette seg godt i magen. Green bruker riktignok jumpscares på en kul måte, hvor skremmelydene og bildene dukker opp på helt uventede steder, i motsetning til skrekkfilmer som gjør dette akkurat når du forventer at den skal gjøre det. Det er da noe.
Utover dette blir filmen mer som en filmatisk øvelse i å forsøke å hoppe etter en film som gang på gang er blitt kåret til tidenes mest skumle. På veien utfører regissør Green sitt verk med veldig solid håndverk, absolutt, men man skal i dag ha sett veldig lite skrekkfilm for virkelig å bli satt ut av dette. Eventuelt må man, akkurat som i filmens tittel, være en temmelig religiøs og troende person, for å bli skikkelig skremt underveis. De mest skremmende partiene blir i vår tid også filmens kanskje mest ufrivillig morsomme – de får en motsatt effekt, noe som vel strengt tatt ikke alltid er meningen.
Det er med andre ord bortimot umulig å oppnå samme effekt med denne, eller andre filmer, i dag. I 1973 besvimte folk i kinosalene. Exorcisten ble et verdensomspennende fenomen som fikk selveste den katolske kirken på nakken, og hvor det skal ha skjedd utallige mystiske og tragiske ting underveis i innspillingsprosessen. Årets exorcisme minner oss mer på hvordan tidene er forandret, og setter (skrekk)filmen som medium i et interessant lys, hvor vår erfaring med genren i stor grad har utviklet seg enormt.
Det er ellers gledelig å se gode gamle Ellen Burstyn tilbake i rollen som Megans mor, Chris. Måten hun blir behandlet på underveis, er dog noe undertegnede rett og slett ikke likte, og han synes dette var litt nedtur. Mot slutten kommer dog en kul overraskelse som løfter det hele litt opp, i en film som er solid utført, men har sine begrensninger i vår tid. Den helt store slagkraften er med andre ord fraværende og hvor filmen mangler de helt store og konkrete fantastiske scenene som gjør at man vil se den om igjen, noe som ofte er en god test på virkelig gode filmer. Men som kul og grei skrekkunderholdning, funker dette helt greit.
