Uttrykket “Show, don’t tell” er et velkjent uttrykk som kan overføres til all type kunst og kultur, deriblant filmens verden. Det handler om måten man forteller en historie på. Hvordan man viser ting, versus lar vær å vise det. Hvorvidt man lar seeren selv få ilegge det man hører, ser og opplever mening, i steden for at regissøren (over)mater oss med opplysninger igjennom dialog og replikker, bildeutsnitt og vinklinger, on-screen eller off-screen tilstedeværelse, også videre, også videre.
Ideelt sett kan man si at man bør la seeren selv få oppleve historien gjennom handlinger, ord, undertekst, tanker, sanser og følelser, i stedet for at regissøren pøser på med (over)tydelige filmatiske og regimessige grep. Mye film, spesielt kommersiell underholdningsfilm, befinner seg i stor grad et sted midt i mellom her, noe som videre kan være så mangt.
Hold your horses!
I tilfellet med skrekk og spenning, er det å vise monsteret og det skumle, i filmhistorisk sammenheng, ikke noe nytt. Det har lange tradisjoner, enten man tenker tilbake på de store monsterfilmene i sort/hvitt, på Dracula som kommer opp av kisten, eller på eldre tysk ekspresjonistisk film, for den saks skyld. Men det å “holde seg i tøylene”, so to speak, er en utfordring enhver regissør blir stilt overfor, spesielt om hen skal skildre og utføre denne kunsten i å vise, fremfor å fortelle og mate inn ting med teskje. Ikke for det – begge ytterpunkter kan selvsagt være og bli helt fantastisk innenfor filmmediet, men det kan fort også bli stikk motsatt – over the top og overkill, eventuelt totalt underkommuniserende og svevende uklart.
Med dagens langt billigere, og bedre, muligheter innen data- og CGI-bruk, er det desto lettere å forstå at man faller for fristelsen i hva utvidet visuell fremstilling av skrekk, monstre og annet angår. Samtidig går det også an å stille seg i den stikk motsatte enden og gå i motsatt retning. I tilfellet med de to filmene vi her skal kikke litt nærmere på, oppstår polariserende og kontrastfylte interessante ting, hvor den ene filmen synes å ville vise “alt”, mens den andre lite og ingenting. Hva gjør dette med effekten av filmene og seeropplevelsen vår?
No One Will Save You (2023)
Regissør Brian Duffield står forsåvidt bak manus til kjente filmer som Insurgent (2015) og morsomme The Babysitter (2017), men er forøvrig en ukjent kar. Med denne No One Will Save You, lar han i hvert fall ikke sjansen til å bli sett, og hørt, gå fra seg. I den endeløst lange rekken av alien invasion-filmer, føyer Duffields film seg inn i rekken av dem som åpenbart akter å vise, fremfor å fortelle. Det vil si… her vises og åpenbarer både romvesenene og ufoene seg, samt det som konkret og mer diffust skjer underveis med ofrene deres, altså i oss mennesker.
Selve utformingen og visualiseringen av romvesenene overrasker kanskje minst. Her går det i en nokså klassisk gjengivelse, ja nærmest i retro-stil, av hvordan veldig mange andre også har sett for seg utenomjordiske vesener opp igjennom historien – med lange, slanke kropper og lem, kjempestore øyne, og digert hode. Her er “mennene” derimot ikke små og grønne, men grå, samt at noen også har annerledes former, uten å røpe for mye rundt dette.
I hovedrollen står Kaitlyn Dever som er med i intet mindre enn hver eneste scene, bilde og utsnitt. Dever er kanskje mest kjent fra den fabelaktige og morsomme ungdomskomedien og satiren Booksmart fra 2019. Denne gang får ikke Dever like mye bruk for sitt komiske talent, men også her blir hennes noe kalde og innbitte karakter gjenstand for humor innimellom. Derimot må hun spille enda mer på ansiktsuttrykk, reaksjoner og andre måter å uttrykke seg på, enn med ord og dialog, noe hun forøvrig gjør meget godt.
Sterk “Final Girl”
Karakteren Brynn er ei dame med bein i nesen, skal vi fort få vite. Hun bor alene, i et stort og digert hus og eiendom, hvor hun tydeligvis er vant med å klare seg godt alene. Hvor familien hennes har blitt av, sier historien lite om. Derimot får vi vite at hun for ti år tilbake var skyld i venninnens død, at hun følgende derfor har både folk og nabolag i mot seg, og at de snur ryggen til henne hvor enn hun ferdes.
Brynn må med andre ord klare seg selv, og kan ikke regne med at noen vil komme hjelpende til, om noe skulle skje og hjelp måtte trenges. Og gjett om noe skjer! Kanskje er det derfor også romvesenene som stiller svakest når de begynner å “angripe” og tilnærme seg denne byen. Den hardtslående og innbitt kjempende Brynn er nemlig altså ikke bare bare å bryne seg på. Hun er følgende en litt utvidet versjon av skrekktermen “the final girl” – jenta som alltid overlever, og klarer seg på egenhånd. Dette gir videre flere steder grobunn for humor og komikk, enten igjennom hennes standhaftige overlevelsesvilje, eller mer direkte som når hun fysisk smeller steikepanna i hodet på et romvesen.
Brynn har ingen andre å tenke på enn seg selv, og følgende bestemmer hun seg for å barrikadere seg i huset og rett og slett ta opp kampen! Men til hvilken pris? Hva vil egentlig romvesenene henne og de andre folkene i byen? Og er de egentlig så onde som instinktene hennes sier?
Dialog vs. stillhet
No One Will Save You befinner seg et sted mellom gode gamle Twilight Zone, en litt lengre X-files-episode, M. Night Shyamalans Signs (2002), og haugevis med liknende filmer. Tankene underveis tar oss ikke minst til filmen(e) A Quiet Place (2018/2020), hvor stillhet er et helt sentralt element. Historien om Brynn og romvesenene er nemlig gjort uten noe som helst dialog, noe som i og for seg er godt gjort, spesielt med tanke på alt som skjer underveis. Her ytres det ingenting i løpet av filmens 93 minutter, bortsett fra midtveis, hvor det kommer to halve ord ut fra kjeften på to karakterer. Dette kommer som et komisk innslag, all den tid vi på dette stadiet har skjønt at det ikke skal ytres noe fra karakterene. Det er herlig humor!
Men etter hvert som man skjønner at dette ikke vil bli noe dialogtung affære, begynner denne ordknappheten og grepet også å gå på troverdigheten løs. Det oppleves eksempelvis ikke troverdig at Brynn aldri kommer med et eneste verbalt utbrudd, verken i form av banneord, emosjonelle avtrykk, eller et eneste rop om hjelp. Dette grepet er riktignok godt løst og fremstilt i filmen, men skal man trekke inn realisme og troverdig oppførsel, faller dette grepet litt for seg selv.
Noen som derimot “snakker” som bare dét, er romvesenene. I det hele tatt er lydbildet såpass dominerende i denne filmen at den med god margin kan kalles for både over the top og overkill. Spesielt gjelder dette lyddesignet og måten man bruker musikken på. Det er forsåvidt både kult å høre måten skapningene kommuniserer på seg imellom, samtidig at det som skjer akkompagneres av stemningsmusikk til den store gullmedaljen. Kontrasten her, mellom de tause menneskene med Brynn i sentrum, og den verbale og lydmessige helheten forøvrig, skaper en forsåvidt interessant kontrast, men uten at det gir den helt store avkastningen.
Hva gjør stil og form for spenningen og skrekken?
Det blir videre en veldig subjektiv opplevelse og øvelse i hvorvidt denne filmen vil oppleves skummel og creepy, eller ikke. Undertegnede fant den egentlig mer morsom, enn direkte skummel. Mye av årsaken ligger nok i at den altså bruker grep vi har sett mye av før, samtidig som det er lett å like den underliggende mørke humoren. I tv-serien Resident Alien inntar et romvesen kroppen og personligheten til en voksen mann, noe som resulterer i mang en morsom misforståelse, setting og hendelse. I filmen om Brynn, skulle man gjerne likt å sett enda mer av en liknende mørk humor, spesielt med tanke på at hun fremstilles som den sterke final girl som hun tross alt blir.
Det er videre ironisk at en så ord- og dialogfattig film samtidig er alt annet enn rolig og stillfarende. Uttrykket “Less is more”, er tydeligvis heller ikke regissør Diffields stil, og hans audiovisuelle stil handler om det å nettopp vise det som skjer, langt mer enn å antyde det. Dette er videre et ærlig forsøk og grep, hvor han har fulgt tanken om at filmmediet tross alt nettopp er et medium hvor man skal vise ting, fremfor å skjule det. Han bruker forøvrig en pen og kul stil, blant annet i bildeutsnitt, kameravinkler og diverse overraskende twister underveis. I mens det foregår en kamp på skjermen, mellom Brynn og romvesenene, pågår det underveis også en slags kamp i dialogen mellom filmens stil og form, og oss som seere. Det oppstår en interessant persepsjonsvinkel i ulike tolkningsmåter og tilnærminger, avhengig av hvor mye film man har sett, hva man finner skummelt og creepy, og hvorvidt man fenges av det brautende lydbildet.
No One will Save You lander til slutt på å være en film som befinner seg nokså midt på skalaen, hvor den verken oppleves veldig skummel, ei heller så morsom som en mer ren komedie kunne klart å få den, ideelt sett. Dens utpregede bruk av det audiovisuelle som fortellergrep, men uten dialog, gir rom for en god mystisk undertone hvor ting ikke blir overforklart, og hvor vi selv blir sittende å tenke, spekulere og tolke. Dette kan høres selvmotsigende ut, men det er fordi de forklarende ordene og replikkene som vanligvis gestalter det visuelle i bildene, rett og slett altså mangler her. Dette er et kvalitetstrekk i seg selv, og gjør at den subjektive opplevelsen av filmen trolig forsterkes ytterligere ved at man ikke blir matet med åpenlyse svar på alt som skjer underveis. No One Will Save You blir videre som en skarp kontrast til den neste filmen vi skal se på, hvor mye av det stikk motsatte blir gjort.
The Vast of Night (2019)
Når man skal skildre noe skremmende og truende, vil det å holde nettopp dette skumle tilbake, fort oppleves som et dristig grep. Hvorfor skal man ikke vise det som karakterene skremmes av, liksom? I Andrew Pattersons film The Vast of Night (2019) brukes et grep som også mange tidligere har forsøkt å utnytte, nemlig å overlate mye av visualiseringen til publikums eget hode, tanker og fantasi. “Monsteret” opptrer rett og slett utenfor bildene og utsnittene, og man må visualisere det selv. Her viser man altså ikke ting visuelt, men frembringer bilder i hodene våre igjennom dialog, stemning, lyd og annet, stikk motsatt av hva No One Will Save You gjør.
Et beslektet narrativt spenningsgrep ble illustrert i Alfred Hitchcocks Repet, hvor man som seer vet at det er en bombe inne i en koffert. Hadde vi derimot ikke visst om denne bomben, ville en eventuell plutselig eksplosjon gitt oss en kjempeoverraskelse, dog kun i noen sekunder. Vet man derimot om bomben, i lang tid før den eventuelt sprenger, sitter man med spenningen i kroppen mye lengre. Hitchcocks “bombe-teori” kan brukes også om det at man ikke viser selve monsteret, men hvor man likevel vet at det er der, i hvert fall et eller annet sted, ute i mørket. Her ser vi at det å ikke vise “monsteret” og dets mulige katastrofale utfall, kan gi bedre og lengre effekt enn å faktisk vise det.
Klisjéfull historie, alternativt skildret
I The Vast of Night følger vi to ungdommer som jobber for en lokal radiostasjon og en telefonoperatør. I løpet av en mørk høstkveld, opplever de at mye av det teknologiske i landsbyen de bor begynner å oppføre seg merkelig. Ukjente lyder kan høres over radiosambandet, telefonsamtaler blir uventet brutt, og lys blinker i tide og utide. Etter hvert begynner det å komme inn vitneobservasjoner om at noe kan skimtes på himmelen i området der de bor. Er det noe utenomjordisk som har skyld i alle hendelsene?
Historien kan kanskje høres klisjé og velkjent ut, med alle disse tegnene på at noe er galt. Men fortellerteknikken og stilen til regissør Andrew Patterson er alt annet enn tradisjonell. Det første man tenker på når det gjelder amerikansk UFO- og overnaturlig film, er selvsagt enorme tablåer med visuell gjengivning og pompøse konfrontasjoner, typisk i enormt budsjetterte blockbustere. The Vast of Night går altså dette midt imot, og må være en av de billigste filmene av denne sorten som noen gang er produsert.
Men ikke misforstå – den ser proff ut, så absolutt! Men 90 prosent av tiden handler det om dialoger mellom et fåtalls karakterer, og hvor det visuelle stort sett handler om at et kamera står stille og filmer snakkingen. Det kommer dog to kraftige unntak her, hvor det ene handler om en fantastisk kamerasveipende scene, samt en litt mer visuell fremstilling mot slutten. Men filmen forsøker altså å mane frem bilder i hodene våre igjennom dialoger, vitneobservasjoner, historiefortellinger, rykter og annet verbalt.
Hva gjør stil og form for spenningen og skrekken?
Grepet The Vast of Night bruker, gjør lenge at vi ikke skjønner helt hva som skjer i filmen, ja nærmest ikke vet hva den skal handle om. Etter hvert som små drypp av hint kommer, former det seg derimot en klarere oppfatning her. Handlingen, som er lagt til USA på 60-tallet, speiler dessuten mye av datidens nye teknologi, hvor hovedkarakterene er veldig entusiastiske rundt slikt, og hvor nyvinninger innen radio, tv, satelitt og annet, legger mye av grunnlaget for deres tilnærming til de teknologiske rare tingene som hender.
Filmen krever dog mye tålmodighet. Venter man at noe voldsomt skal skje, og gjerne fort, faller man fort av. Men samtidig belønnes en tålmodig seer ved at man lever seg inn i det som ytres her, som en slags filmmessig leirbålsfortelling, eller et radioprogram, hvor noen beretter om noe spennende, og hvor man selv sitter og lytter og skaper bildene i hodet.
The Vast of Night er, akkurat som No One…, ikke noe voldsomt skummel eller spennende, men akkurat passe nok til at slutten får en ekstra emosjonell kraft. Skuespillet er godt og entusiastisk, og som den usedvanlig ikke-visuelle UFO-filmen den er, skiller den seg virkelig ut innen amerikansk underholdningsfilm, en type film som langt oftere er handlingsdrevet, mer enn dialogdrevet og underfortalt.
Oppsummert blir kontrasten mellom disse to filmene veldig interessant. I No One… vises “alt” rundt det overnaturlige, mens dialogen er helt fraværende. I The Vast… er det stikk motsatt – masse dialog, men nesten ingen visuelle fremstillinger av det overnaturlige. Effekten dette skaper i spenning og skrekk, blir videre noe delt og selvsagt subjektivt, men som karakteristiske grep, viser filmene på hver sin måte to vidt forskjellige måter å skildre noe mystisk og usett på, enten altså ved å faktisk visuelt vise det, eventuelt heller å velge å ikke vise det. Hva som funker best får bli opp til enhver enkelt å vurdere, men som illustrerende for uttrykket “show, don’t tell”, funker filmene ypperlig og speiler regimessig og filmatisk kreativitet på en god måte.