Vi er i Frankrike på 1700-tallet, hvor kurtisanen Jeanne bruker tid og krefter på å klatre i det sosiale hierarkiet. Etter hvert blir hun introdusert for selveste kong Ludvig XV, og innleder et forhold til ham i Versailles. Forholdet byr imidlertid på en lang rekke problemer og utfordringer for Jeanne som ikke akkurat er den beste verken på etikette eller andre konservative skikker, og skandalene kommer dermed på løpende bånd…
Jeanne du Barry var åpningsfilmen under årets Cannes-festival, og grunnet tumultene rundt Johnny Depp den siste tiden, var det selvsagt litt ekstra buzz rundt filmen. Depp spiller altså kong Ludvig den 15, hvor Jeanne ble hans siste av mange elskerinner. Men det er ikke nødvendigvis Depp som er hovedattraksjonen her, ei heller det mest interessante ved denne filmen.
Dette er et storslått kostymedrama, noe så sjeldent som filmet i selveste Versailles. Med all grandiositeten, vekten og tyngden av dette enorme slottet, hagene og omgivelsene her som kulisser, er det umulig ikke å bli revet med. Og bare litt sånn for ordens skyld – kong Ludvig den 15 var altså morfaren til etterfølgende kong Ludvig den 16, en kar som igjen giftet seg med Marie Antoinette, før de begge så ble giljotinert i 1793 under den franske revolusjon.
Historien om Jeanne du Barry er altså foregående litt før dette, og handler om en dame som ikke er på langt nær like kjent som eksempelvis Antoinette. Men også Barry er interessant, selv om det for undertegnede er håpløst å vite i hvor stor grad ting er overdrevet her, eller om det er en stor sannhetsgestalt i det som hender underveis. Jeanne selv spilles av regissør Maïwenn som muligens ikke er allverdens kjent for de fleste, men som altså har fått med seg selveste Johnny Depp her.
Historien og skuespillet føles helt greit, selv om det også tidvis oppleves noe overflatisk. Depp har eksempelvis fått utdelt få ord i manuset sitt, og kommer innimellom mest bare med små setninger, ord eller kommentarer. Det føles slik litt for opplagt at han skal slippe unna å snakke for mye fransk underveis, noe han forøvrig gjør på en påfallende fransk-amerikansk måte. Man får dermed ikke et så veldig dypt inntrykk av mennesket Ludvig, samtidig som også hans tre bisure døtre fremstilles veldig overfladisk og klisjeaktig, ja nærmest som de onde søstrene til Askepott.
Historisk sett er historien om Ludvig og Barry sånn passe interessant, men uten at den føles å gå særlig i dybden. Da er filmen langt mer interessant for sin visuelle storslåtthet, noe som altså er umulig å komme bort ifra med disse luksuriøse og billedskjønne omgivelsene. Historien og manus gir også rom for en del herlig satirisk komikk, stikk og utdriting av tiden handlingen utspiller seg i, rundt fisefin etikette, moral, kultur og snobberi, noe som selvsagt er takknemlig når man overværer overlegne rikmannsfolk som dette.
Historien om Barry kan forøvrig minne om mang en tidligere filmatisering om utsvevende og opprørske kongelige kvinner, eksempelvis sett i The Favourite (2018) og Marie Antoinette (2006), eller Diana-portrettet Spencer fra 2021, for den saks skyld. Årets utgave av historien om “uredd og frihetssøkende opprørsk kvinne” stikker imidlertid ikke dypt nok, er opprørende nok, og/eller smeller godt nok i sine stikk til å nå helt opp til disse andre sterkere portrettene. Men som to greie og enkle smått komiske historietimer, funker dette helt greit.
