Leilighetsblokken er altfor stille, til og med for den innadvendte manusforfatteren, Adam. Den skyhøye blokken er nylig bygget og står sentralt i London, men per nå, er kun bebodd av Adam og hans litt mystiske nabo, Harry. Mennene blir etterhvert bedre kjent, og forholdet bikker over til det romantiske. Men Adam sliter med å åpne seg helt opp i det nye forholdet. Han må i perioder reise vekk fra London, og tilbake til barndomshuset sitt i forstaden. Her møter han foreldrene sine, som virker helt like som de var på dagen de døde i en bilulykke, 30 år tidligere.
Basert på romanen til Taicha Yamada, og med regi fra Andrew Haigh, var All of Us Strangers et dypt rørende opplevelse. Dagen jeg skulle på pressevisningen, satt jeg hjemme med en ganske heftig forkjølelse. Etter en lang natt med urolig søvn, tok det en del for å komme meg opp av sengen, men et par timer og en halv boks med paracet senere, må jeg si at opplevelsen var fullt verdt det.
Filmen er en sakte meditasjon om sorg og tap. Gjennom karakteren Adam, utforsker filmen hvordan tap er noe som kan bæres på, og som kan påvirke nye forhold. Magiske elementer blir også sammenvevd med handlingen, noe som føltes som en svært original og emosjonelt inntrykksfull måte å utforske tematikken.
Selv om filmen har liten rollebesetning, er den helt stappet med talent, med Andrew Scott, Paul Mescal, Jamie Bell og Claire Foy i filmens talende roller. Absolutt alle sammen leverer. Spesielt mye ros burde gå til Andrew Scott i hovedrollen. Som en ganske stille fyr, er mye av det Adam føler kommunisert på subtile måter; en ensom tåre, et lite smil. Paul Mescal slår det også ut av parken. Jeg er helt overbevist om at mannen er kontraktsmessig forpliktet til å ødelegge meg emosjonelt med hvert prosjekt han er med i, og denne filmen er ingen unntak.
Filmen merker seg også visuelt. Den brede fargepaletten og kreativt bruk av belysning er med på å bringe oss inn karakterenes indre verdener. Dette er spesielt synlig i scenene på nattklubben, hvor de blinkende strobelysene blør over i de scenene som kommer etter, et slags indikasjon om at karakterene fortsatt ikke har forlatt det stedet.
