19 år med Saw-universet

Fra Saw 1 til årets Saw X. Det har gått snart 20 år siden James Wan slo igjennom med sin råe, brutale og fysisk ubehagelige skrekkrull, hvor kroppslig skade, hevn og moralisme sto på plakaten. Filmserien har satt en standard og påvirket genren monumentalt, men hva annet skjedde i disse årene? Hvor gikk genren videre derfra, og hva blir det neste?

Håndsaga kommer fram

I 2004 skal verden få bli kjent med en helt ny og frisk regissør med navn James Wan. Den australske unge regissøren serverer bransjen, folket og skrekkgenren filmen Saw, en film som er uvanlig røff, grotesk, fysisk og rett på sak, i hvert fall til å være kommersiell skrekkfilm å være. Men filmen slår an den, og så til de grader også!

I Saw blir både publikum og hovedkarakterene kastet rett inn i et mareritt. To menn våkner til bevissthet inne i et skittent, klaustrofobisk rom, og de er lenket fast med kjetting. Så åpenbarer en stemme seg. Stemmen anklager dem begge for å ha syndet. De har gjort ting i livet som må straffes, og følgende blir de stilt overfor et ultimatum – er de villige til å drepe den andre, for selv å leve?

Begge mennene har blitt offer for den såkalte Jigsaw-morderen, nærmere bestemt – John Kramer. Kramers intensjoner er altså å sette menneskers synder, etikk og moral under lupen, og vende det mot dem selv. David Finchers spennings-klassiker Seven (1997) var til nå kanskje den mest kjente synd- og hevn-filmen, men når nå John Kramer startet på sin etisk-moralske fordømming, skulle synd, umoral, straff og hevn på vegne av samfunn og uskyldige, virkelig få fart på seg!

Saw ble starten på det som etter hvert ble døpt til torturporno-bølgen innen kommersiell skrekkfilm, en type filmer hvis hovedfokus og skrekkelementer i stor grad handler om kroppslige skader, og skrekken dette frembringer i oss seere. En ikke akkurat ny form for skrekkfilm dette kan man si, men graden av og det sterke visuelle fokuset på dette, var det lenge siden hadde vært så dominerende. Da må man eventuelt tilbake til 70-tallet for å finne en liknende “bølge”, men da gjerne innen såkalte video-nasties – filmer som ble regnet som sære, “skitne” og gjerne B-film pregede. Men Saw-serien ble derimot kommersielle storfilmer, satt opp på verdens kinoer, og ble følgende som A-filmer å regne.

Arven etter Saw

I årene som gikk i kjølvannet av suksessen til Saw (2004), kom ikke uventet den ene oppfølgeren, etter den andre. I år har vi kommet til Saw X, hvor vår egen Synnøve Macody Lund spiller en av de sentrale karakterene. Men førstefilmen startet også et lite ras av liknende type filmer. Titler som Hostel (2005), Dead Silence (2007), The Collector (2009), Would you Rather (2013), You’re Next (2013), Headgame (2018), samt til og med spanske The Platform (2019), hadde alle bodyhorror og tortur som sentral tematikk og “eyecandy”, for dem som skulle like slikt.

Men Saw-serien skulle ikke bare bli kjent for sin groteske behandling av menneskekroppen. Også de kreative drapsmetodene og fellene som morderen legger, ble dens kjennetegn. En filmserie som Final Destination og Escape Room-filmene, samt enkeltfilmer som Cabin in the Woods (2012), Green Room (2015) og The Belko Experiment (2016), må slik også muligens takke Saw-serien for sterk inspirasjon, spesielt i hva aktiviteten kreativ dreping og “lukket moralsk-rom”-dilemmaer angår.

Virkeligheten overgår fiksjonen

En historie rundt nevnte Hostel, regissert av Eli Roth, skal være slik at dette opprinnelig var ment å være en dokumentar om lyssky kriminelle handlinger, miljøer og hobbyer for de mer ekstreme aktiviteter, gjerne foregående i de mørkeste avkrokene i Øst-Europa. For de av dere som ikke vet hva filmen handler om, dreier det seg om folk som blir kidnappet, bare for at rike mennesker skal kunne betale for å få torturere og drepe dem, rett og slett av en sadistisk egeninteresse, ønske eller drøm.

Regissør Roth trakk seg derimot vekk fra dokumentar-prosjektet etter å ha arbeidet med det en stund. Han innså nemlig hvor mørkt, farlig og skremmende slike miljøer var, og turte rett og slett ikke å gå nærmere innpå disse miljøene, i frykt for at både det ene og det andre skulle skje. Resultatet var at hans Hostel isteden ble laget som en fiksjonsfilm, vel vitende om at virkeligheten altså var minst like jævlig som i filmen.

Fokuset på dette mørkeste av det mørkeste i oss mennesker, kan kanskje virke spekulativt og tullete, men faktum er vel strengt tatt at slikt alltid har fascinert oss. Fra den tyske ekspresjonistiske stumfilmklassikeren Dr. Caligaris Cabinet fra 1920, (som ofte omtales som den første skrekkfilmen), innom utallige Dracula og monster-filmer, via italiensk giallo-film på 70-tallet, og inn på typisk amerikansk slasher-tradisjon og annen genrefilm, i etterkant. Alle utforsker skrekk, menneskelig terror, lidelse og gørr, men på ulike måter, og altså gjerne i bølger som skapes grunnet påvirkning, utvikling og hva som er “in”.

Tilbake til regissør James Wan, så stoppet ikke hans kraftige avtrykk innen skrekkgenren og bransjen med Saw, snarere tvert imot – det skulle faktisk bare være begynnelsen! I ettertid har Wan nemlig vært mannen bak også etterfølgende store og suksessfulle skrekkserier som Insidious-serien og The Conjuring-serien, filmer som har blitt umåtelig populære og befinner seg helt i toppen av tidenes mest innbringende filmserier, uavhengig av genre.

Fra kropp, til intellekt

Selv om torturporno-bølgen avlet mang en oppfølger, “copycats” og inspirerte filmer, begynte etter hvert også skrekkgenren delvis å sneie ut og bortover en helt annen type vei. Skal vi derfor snakke om de største og mest tydelige bølgene og forandringene innen genren, må det mest markante sies å være der hvor skrekkfilmen gikk fra denne tortur-bølgen, og over på langt mer intellektuell og psykologisk dreven type skrekkfilm. For mens enkelte aldri så ut til å bli lei av kroppstortur, lidelse og jævelskap, gjorde andre titler sitt inntog, og startet en ny stor kommersiell skrekk-bølge. Mental, psykologisk og intellektuell horror ble plutselig det som var “in”. En film som It Follows fra 2014, brakte på banen en usynlig “morder” i en sykdom som smittet ved seksuell kontakt og ga ofrene sine fæle syner og en følelse av forfølgelsesvanvidd. Borte var i stor grad fokuset på kroppslige og blodige skader, og nå var det altså hjernen som skulle angripes.

Den australske The Babadook (2014) blir slik et godt eksempel på hva slags terror menneskehjernen helt på egen hånd og selv kan frembringe, eventuelt også med litt hjelp av en fantasifull og “uskyldig” barnebok. Terroren kan også skapes i vårt eget hode, og av og til trenger man ikke verken noe fysisk eller kroppslig truende, for å oppleve skrekk, mareritt og emosjonell tortur, noe denne godbiten av en svært velspilt film sterkt skildrer.

I M. Night Shyamalans Split fra 2016, brukes hjernens lidelser til sitt ytterste, hvor antagonisten sliter med hele 23 personligheter, samtidig som han kidnapper flere kvinner. Denne typen lidelser omfavner en type skrekk hvor leken med intellektet vårt er gjenstand for frembringelsen av skrekken og spenningen. Og dette bringer oss videre til en av de største filmene, i så måte.

Jordan Peeles superhit og Oscar-vinnende Get Out (2017) fulgte nemlig opp med en type skrekk hvor nok en “usynlig” fiende var i hovedfokus, i dette tilfellet rasisme, fremmedfrykt og en spinngal amerikansk psycho-kultur. Plutselig ble denne grenen innen skrekkgenren også veldig smart! Med et innfløkt og imponerende plot med mange lag, måtte publikum plutselig bruke hodet, og ikke bare få trimmet grunnleggende urinstinkter som flukt og forsvar. Parallelle handlinger, dypere tematikk og sosiokulturelle koblinger ble bakt inn i historien og karakterene på en måte skrekkfilmgenren i stor grad har forholdt seg borte fra, opp igjennom historien. Det intellektuelle ble den nye banen, og hvor Peele selv fulgte opp med minst like intellektuelt stimulerende og spennende Us (2019) og Nope (2022).

Mental og smart terror

I denne bølgen må selvsagt også filmene til særlig Ari Aster nevnes. Hans Hereditary (2018) er i så måte et studie av menneskelig mental tortur, hvor en rekke hendelser innad i en familie starter en kjede av hjemsøkende demoner, både mentale, som eventuelt fysiske. Traumer og historikk er her noe av kilden til at stadig mer angst veltes frem i denne familien, og hvor Asters film av mange blir sett på som et moderne skrekkmesterverk i sin velgjorte, velspilte og dypt forstyrrende måte å skildre dette på. Hans neste film Midsommar ble kanskje ikke en så stor hit, men fortsatte Asters form for en langt mer krevende type skrekk, enn hva genren noen gang kan sies å ha vært tidligere.

Mental terror har riktignok vært tilstede i store deler av skrekkgenrens historie, men det siste tiårets bølge skildrer en veldig stor bevissthet rundt sider som mental terror, sosiokulturell tilhørighet, og samtidsutfordringer som i stor grad bakes inn i historien, og for slik å skremme på et høyt mentalt og kanskje litt mer krevende intellektuelt nivå. Skrekkfilmen er ikke lenger nødvendigvis bare en enkel, banalt grunnleggende øvelse i å bare unnslippe en gal maskekledd morder – den krever i dag rett og slett litt mer av sin seer.

Kanskje er vi i dag kommet nettopp hit fordi skrekkgenren har vært så til de grader gjennomprøvd, oppbrukt her og der, samt hele tiden må redefinere og forandre seg, for at folk ikke skal gå lei. Men dette er et sunnhetstegn, ja, som en overlevelsesmekanisme som på fascinerende og morsomt vis speiler skrekkfilmofrenes iherdige kamp for å selv overleve.

I mellomtiden har det også kommet haugevis med både liknende, helt ulike, og mellomsjikt-filmer. Den umåtelig populære spøkelsesserien i Paranormal Activity-filmene, A Quiet Place-serien, Sinister-filmene, og så videre og så videre – er alle eksempler på en genre som (heldigvis) ikke låser seg helt fast til trender og store inspirasjoner av noen filmer, men som heller viser en genre som kanskje er mer vital, åpen og kreativ, enn noen annen genre innen filmmediet.

Skrekkfilmens vei videre blir derfor veldig vanskelig å si hvor vil gå, men hvor kreative sjeler og hoder forhåpentligvis klarer å forme nye filmer som makter å skremme oss, til tross for genrens enormt utprøvde landskap. Hvorvidt denne høstens Saw X slik blir som et punktum for torturporno-bølgen å regne, eventuelt åpner opp nye spennende skrekkdører, gjenstår å se. At den nok vil tjene enorme summer, er nok uansett ganske så sikkert.