Torsdag kveld var jeg heldig nok til å få være med på den velantissiperte verdenspremieren til The Recovery Channel på Oslo Pix festivalen. Regissør Ellen Ugelstad gir oss et dypdykk inn i det norske psykiske helsevernet, med en hybrid-film av dokumentariske, mockumentatiske og filmatiske elementer. Filmen skinner et lys på en sak som har fått tragisk lite oppmerksomhet i den norske pressen, og hamrer poenget hjem med et rekke hjerteskjærende fortellinger om personer som har vært ofre for et svært dehumaniserende system.
Det sentrale temaet i filmen er de tvangsmidlene som både helsepersonell og staten får lov til å bruke mot pasienter med psykiske lidelser. Dette inkluderer tvangsinnlegging, tvangsmedisinering og beltelegging, og som filmen peker ut, blir disse såkalte “last resort” løsninger ofte brukt i situasjoner der de ikke kreves, fremfor andre, mer forebyggende tiltak.
Et av filmens høydepunkter er en lang monolog, fremført av Tone Winnem. Basert på hva som er trolig hennes ekte erfaringer, leverer Winnem en kraftig tale, der hun snakker om hennes livshistorie, om stemmene hun har hørt i hodet helt siden hun var barn, om hvordan det da var å møte på et samfunn som ikke forstod henne, og om hennes møte med det psykiske helsevernet.
Filmens hybrid stil kan være forvirrende til tider. Ofte så er det ikke lett å skille mellom hva som er skuespill, hva som er “ekte”, og hva som befinner seg et sted i mellom. Filmen utfordrer publikummet selv til å avdekke dette. Det positive med dette formatet er kanskje at den leverer en dypere, mer emosjonell sannhet om tematikken den takler, noe som en tradisjonell dokumentar ikke hadde klart å gjøre. Filmen engasjerer seg med de forskjellige nivåene i sannheten. Tidlig i filmen blir det klargjort at mange av skuespillerne har personlige erfaringer med helsevernsystemet. Dette kan tolkes som et slags påstand om sannhet og autentisitet; selv om det du ser er teknisk-sett skuespill, ligger det et sannhet bak.
Det negative med en slik hybrid-format er at det kan, som sagt, forvirre publikumet. Filmens budskap er konkret og politisk, og løsningene den foreslår er det samme. Ved å leke såpass løs med sannheten, kan det være en fare for at budskapet blir overskygget. Likevel, er dette en svært liten bekymring, og mye av den konkrete informasjonen, f.eks statistikk og tall, forblir stortsett u-stilisert.
The Recovery Channel er en spennende og provoserende film, som avdekker en sak som har fått lite medieoppmerksomhet. Filmen skal slippes ut i kinoer den 12. Januar, 2024, og jeg anbefaler til alle på det sterkeste å gå ut og se den.
