Skolen med de magiske dyrene er en tysk spillefilm for barn, dubbet til norsk, med små elementer av animasjon. Den handler først og fremst om vennskap, men er og en mysteriefilm. Kanskje litt mer mysterie enn magisk. Filmen åpner med at vi møter en merkelig mann i en fargerik van. Han har en snakkende skjære, Pinkie, med seg, og han er ute etter magiske dyr. Men før vi blir mer kjent med ham, må vi bli kjent med vår heltinne i historien; Ida.
Ida flytter til en ny by med moren sin, noe Ida selvsagt ikke liker, da hun må etterlate vennene sine. Heldigvis for Ida skal det skje noen spennende ting i hennes nye hverdag. Ida møter fort en klumsete gutt som heter Benni. Han er liten og rund i kinnene, med briller og en nervøs mine. Han er den eneste som lar henne sitte ved siden av seg, og vi skjønner fort at her er det nok en klassisk historie om the underdogs som holder sammen. De ensomme barna skal finne hverandre og danne vennskap.
Skolegården er fylt med veldig typete karakterer. Det er de slemme rosajentene, den
breakdancende hip-hop-gruppa, og den ene litt “edgy” (han har skinnjakke og en høflig emosveis) men kjekke gutten, Jo. Ida, en sterk fargerik kontrast til ham med regnbuestrømper og flammerødt hår, ser ut til å like ham fort. Vi har også en hoven rektor som er altfor glad i regler og orden (og sin egen dyrking av knutekål på kontoret sitt. Med andre ord, ikke verdens mest spennende type), og en stor, snikete vaktmester ved navn Willi. Men som vi skal se, det er mer bak fasaden.
Historien kommer fort i gang hvor vi møter en merkelig (les: stilfullt og fabuløst) kledd lærerinne som heter Miss Cornwall, som viser seg å være søsteren til den rare mannen vi møtte i starten, Mortimer Morrison, og de har planer om at klassen til Ida skal bli innviet i “et magiskt fellesskap” og bli introdusert til Mortimers magiske dyr, en hemmelighet bare barna i denne klassen skal vite om. Takket være magien til Mortimer møter vi nå Raggen, Idas nye revevenn, og Henrietta, Bennis nye skilpaddevenn. Men flere dyr ser vi ikke til. Samtidig kommer det frem at en tyv går løs. For noen har stjålet det store skoleuret i skolegården, og flere tyverier følger. Det hjelper ikke at noen av barna skylder på Ida, siden hun kom til skolen idet tyveriene startet. Heldigvis vil Raggen hjelpe henne å finne den virkelige tyven.
Jeg sitter igjen med noen spørsmål så langt i filmen, spesielt grunnen til at Mortimer kommer inn og gir to dyr til akkurat Ida og Benni: han forklarer at krangling og mobbing ikke skal forekomme, og derfor tilbyr han sine dyr, som skal fungere som venner for livet til det barnet den blir tildelt til. Men hvordan nøyaktig skal dyrene motvirke mobbing og splid? Om noe skaper det mer splid, siden kun to barn får et dyr, og resten må vente (men ingen vet hvor lenge).
Snakkende dyr som bestevenn er definitivt en moro ting, og klart man som barn vil føle seg utvalgt og spesiell, men hvorfor ikke dele ut dyr til alle barna med én gang, så det blir et faktisk fellesskap? Det er gøy med hemmeligheter som ingen andre vet om, men jeg kan ikke se for meg at de barna som ikke fikk dyr kjenner at denne hemmeligheten er så veldig verdifull når de ikke får noe utbytte av den. Den litt for kyniske og voksne siden av meg mistenker at budsjettet ikke var høyt nok for å animere over 20 dyr. Fellesskapet i filmen er rett og slett ikke spesielt felles eller sentralt. Det sentrale er mysteriet om tyven og at dyrene lærer de to utvalgte barna hva som er viktig å fokusere på i livet, som er vennskap og å være tro mot seg selv. Sistnevnte er vel og bra, men når fellesskap blir satt opp som noe viktig, så burde det være det og.
Jeg må og si jeg føler filmen undervurderer barn litt. Den er riktignok for alle aldere, så den kan ikke være for skummel for de minste, og ikke for kjedelig for de litt eldre, og filmen må være mulig å følge for alle. Men det blir brukt de samme gjentakende “vitsene” om man skal kalle dem det (det er litt for mange bruk av “slu som en rev”). Språket er veldig, veldig enkelt, og plotet drives strengt tatt ikke fremover av magi, den drives av Idas egen vilje (med et bittelite dytt i riktig retning av Raggen). Dette er ikke dumt i seg selv, det er egentlig flott at vi ser en modig jente som vil løse mysteriet, men når filmens tittel er Skolen med de magiske dyrene forventer jeg litt mer magi. Og litt flere dyr.
Moralen i historien virker å handle om at alle har hemmeligheter og har flere sider ved seg selv, og dette er fint. Dette vises i filmen ved å fortelle oss at alle de typete barna i klassen har andre interesser og ferdigheter de holder skjult for andre. Det er også en liten scene hvor Henrietta sier til Benni at istedenfor å taust rømme vekk fra en situasjon han ikke liker eller føler seg uttafor i, så er det mye bedre å ta det opp og snakke om det. “Ensomme skilpadder går greit, men ensomme gutter er ikke noe bra”, sier hun. Scenen er rørende og fin.
Filmen ser flott og fargerik ut, nesten litt Amélie-aktig. Det er noen fine sanger med, og fargerike karakterer. Det er dessverre og en del av de fargerike karakterene (bl.a. Miss Cornwall og Mortimer) som nesten ikke er tilstede i filmen, og filmen ser ikke alltid ut til å bestemme seg for hva som er viktig å fokusere på og fortelle mer om. Premisset står heller ikke så sterkt når det er ganske lite magi i en film med “magi” i tittelen, og fellesskapet får en litt for liten rolle, selv om den heldigvis tar seg igjen helt på slutten. Filmen har riktignok små øyeblikk med «hverdagsmagi». Et stjerneskudd så man kan ønske seg en venn, øredobber som bringer lykke. Virkelige ting og hendelser som filmen tillegger mulige magiske egenskaper, som definitivt kan ha en frydefull effekt på de yngste publikummerne. Barneskuespillerne er engasjerte, og utfordrer seg selv på leting etter svaret på et mysterium. De animerte dyrene ser forøvrig også veldig bra ut, akkurat passe realistiske og “tegnet”. Selv om med et voksent blikk er dette en noe vimsete film med litt svake premisser og valg, så er den nok mer engasjerende for barna, spesielt de minste, å se hovedkarakterene utfordre seg og løse et mysterium, noe som jo er det aller viktigste.
