Sam Neill er en sjelden fugl i filmverdenen, i beste forstand. Han opptrer med en verdighet og stillhet som får deg til å føle at han enten kjenner alle universets hemmeligheter, eller at han bare er veldig god til å late som. Hva det enn er, har denne New Zealand-fødte skuespilleren en egen evne til å holde publikum i sin hule hånd, uansett om han bekjemper dinosaurer i Jurassic Park eller går gjennom dyp personlig krise i filmer som The Piano.
Sam Neill, som for tiden lever som bonde i New Zealand mellom film- og serie-jobbene, har kanskje ikke den opplagte karismaen til en Brad Pitt eller intensiteten til en Daniel Day-Lewis. Neill besitter derimot en subtil form for magnetisme. Han er som en roman du ikke kan legge fra deg, selv om du ikke kan forklare hvorfor.
Det er også viktig å nevne at Sam Neill nylig har gått ut med nyheten om at han trapper ned fra skuespilleryrket for å bli behandlet for blodkreft. Dette gir hans allerede dype og tankevekkende portefølje en ekstra dimensjon av både sårbarhet og styrke.
Det er også en interessant bredde i Neills filmografi. Fra de første små filmrollene i Australia og New Zealand til Hollywoods store scener, har han alltid valgt prosjekter som utstråler kvalitet snarere enn kommersiell appell – med noen nevneverdige unntak, så klart (…kremt…Jurassic World:Dominion…kremt..). Neill gjør det som interesserer ham, enten det er å utforske menneskets mørkere sider eller å dykke ned i historiske roller.
Noe som er spesielt fascinerende med Neill, er hans liv utenfor filmlerretet. Mannen er lidenskapelig opptatt av vinproduksjon og har til og med sin eget vingård, Two Paddocks, i New Zealand. Han er også en aktiv bruker på sosiale medier, der han deler små glimt fra sitt daglige liv, inkludert hagearbeid og dyrestell. Her får fansen en litt annen side av mannen de trodde de kjente, og det gjør ham bare enda mer relaterbar. Det er som å se en zen-bonde i arbeid. Absolutt verdt å følge.
Sam Neill er et eksempel på at man ikke trenger å rope høyest for å bli hørt. Han har funnet sin egen nisje i filmbransjen, der han kan være tro mot seg selv og samtidig gi oss uforglemmelige filmøyeblikk. Hans ro og dybde på lerretet gjør at vi blir sittende litt lenger i kinosetet, kanskje i håp om å oppdage en liten del av den roen i oss selv. For i en verden full av høye rop og store gester, er det ofte de stille stemmene som resonerer lengst.
No intelligent man wears a mustache voluntarily – you can write that down!
-Sam Neill