Historien om da mannen og damen i gata “kuppet” Wall Street ved å holde aksjene i videospillselskapet GameStop varme, er også historien om makt, dristighet, dumskap, og en stor dose flaks.
I regi av Craig Gillespie, får vi servert denne sanne historien om da en gruppe uavhengige private småinvestorer kuppet de store kreftene og klarte å heve aksjene til himmels.
I sentrum står Keith Gill, spilt av Paul Dano, hvis alle sine sparepenger gikk med til å investere i GameStop-aksjer, samtidig som han igjennom sine sosiale kanaler “briefet” med dette. Innleggene hans gikk så viralt, og flere andre småinvestorer fulgte etter ham og tok sjansen. Resultatet ble altså at aksjene føyk til nye høyder, og man tjente seg søkkrike.
Men så reagerte endelig Wall Street og de virkelig store aksjeeierne og milliardærene fikk satt en effektiv stopper for moroa. Resultatet ble en rettslig høring, hvor ingen av dem kunne føle seg trygge!
Regissør Gillespie står bak stødige portretter fra før av, som I, Tonya (2017) og morsomme Cruella (2021). Med Dumb Money fremviser han en stødig regi, hvor sakens gang, de involverte partene, og en vittig humoristisk tone preger filmen igjennom. Den er velprodusert og ser pen ut, og skuespillerne oppleves forsåvidt like stødige.
Her har man samlet et A-lag med, eh… b-skuespillere, til mange av de sentrale rollene. Det vil si, her ser vi skuespillere som ofte spiller nettopp slike liknende utskudd-roller, og karakterer. Paul Dano er nevnt, men også Pete Davidson, America Ferrera, Nick Offerman, Anthony Ramos, Seth Rogen og Dane DeHaan, kan nevnes her.
Men undertegnede sliter likevel litt med denne filmen. Ikke bare er den litt for skjematisk, “sett det før”-aktig og føles dermed safe i utførelsen. Den har også noen provoserende skikkelser i front. Flere av de “vanlige” folkene som investerte og ble rike, er nemlig lite sjarmerende som mennesker, enten de er slaskete uføretrygdede, late og usympatiske, lever i kjelleren til mora si, eller bare rett og slett også hadde provoserende flaks i sine forsøk på å tjene kjappe og enkle penger. Fremstillingen av disse som “heltene” og de man liksom skal heie på her, i motsetning til de store, rike “stygge” herrene på topp, blir derfor litt problematisk å svelge.
Denne David mot Goliat-historien taler slik med to stemmer, noe som deler oss litt underveis rundt hvem man “heier” på. Man blir usikker på om dette er med hensikt eller ikke, samtidig som det altså også forvirrer. Til slutt sitter man igjen med en lite dæsj lærdom, typisk om ting de fleste kan lite om, være det seg aksjehandel, politikk, innvendige koblinger blant spekulanter og investorer, eller det som mer komplisert er.
Dette er kanskje en sak som gikk de fleste her hjemme over hodet, og som altså dreier seg om en tematikk vel strengt tatt de samme fleste ikke blir så allverdens engasjert av heller. Summen blir en film som er noe overfladisk, hvor det er vanskelig å bli voldsomt revet med, og som kjører en stil man har sett i liknende filmer før. Gillespies forsåvidt friske språk, redder dog filmen fra å bli et ganske så stort gjesp, med mindre man engasjeres veldig av aksjespekulasjon og liknende ting. Da vil nok Dumb Money more langt mer.
