I Frankrike nærmer slutten av 1700-tallet seg samtidig som fokets misnøye med aristokratiets styret er på bristepunktet. Samtidig er Manceron kokk for hertug Chamfort ute på landet. Hertugen bruker som alle andre adlige gourmetmat som fornøyelse, og Manceron omtales av hertugen som en mesterkokk. Det selv om det også kommer retter opp fra kjøkkenet som ikke står på den bestilte menyen; nyskapninger fra mesterkokkens sinn som ikke passer seg. De passer seg ikke for alt er, og skal være, godt som det er. Samfunnet er låst i beste mulige mønster med kongen som krumtapp på det hele.
Manceron mistet sin kone for mange år siden, men ellers har lykken stått ham bi. Han har en sønn, han har fått utvikle sitt matlagingstalent og han har steget i gradene til å bli kokk på Château Chamfort. Men her støter han på begrensningen at han bare får lage godkjente retter. For selv store overdådige retter blir kjedelige å lage i det lange løp. Han sniker han inn noen nyvinninger, men når en av gjestene oppdager å ha spist noe så simpelt som potet, velger Macron å si opp heller enn å bli ydmyket av hertugen.
Manceron tar med seg sin sønn og flytter tilbake til familiens hjem. Der hans far nå er død og Jacob, en gammel venn av familien, har tatt bopel. Mat må de lage til seg selv og noen brød må de lage for å la dem bli stjålet av fattige for å unngå bråk. Folk er fattige i regionen og det er matmangel. Manceron sitt hus fungerer nå som poststasjon, altså et sted hvor postbud kan stoppe for at hesten kan hvile og budet kan spise et måltid. Tanken er at de kanskje kan bli til en skysstasjon med tiden. I tillegg melder en kvinne seg til å bli kokkelærning. Hun heter Louise og bærer preg av å aldri ha jobbet i sitt liv. Selv om Manceron skjønner at hun er en tidligere prostituert, får hun til slutt lov å ta lære.
Filmen er i essens opptakten til den franske revolusjon sett gjennom øynene til kokken som utvikler verdens første restaurant. Altså et spisested hvor alle og enhver kan bli vartet opp som adlige. Bakteppet er det motsatte: Frankrikets folk opplever hungersnød, mens den styrende eliten opplever valgets kvaler om hvilken kake de skal forsyne seg av. Hovedpersonen Pierre Manceron, spilt av Grégory Gadebois, lever i begge verdener. Han kjenner godt til folkets lidelse under vanstyret, og han kjenner så alt for godt til de adliges livsstil. En livsstil han tjener til livets opphold ved å underbygge. Hans sønn, Benjamin, spilt av Lorenzo Lefèbvre, lever for å lese bøker og diskutere. Han representerer her opplysningstidens ideer. Louise, spilt av Isabelle Carré, er en kvinne som har endt på en sterkt uønsket hylle i livet og som nå benytter tidsånden til å gripe tak i tidligere utenkelige muligheter.
Mens folket hadde knapt med mat koste adelen seg med mer gourmetmat enn de klarte å spise. Vanstyret i Frankriket før revolusjonen kjenner vi til, men aldri før har vi hørt historien fortalt gjennom tilblivelsen av verdens første restaurant. Filmen holdt min oppmerksomhet gjennom hele sin lengde, for den er godt klippet. Den er en historisk drama med en lystig tone i fortellingen uten å ta steget inn i komedie. Grégory Gadebois i rollen som Manceron passer godt med sitt tankefulle ansikt. Filmen er lettseelig uten å være grunn, og en oppløfter på humøret.
Délicieux er en feel good-film som varmer med sin historie og gode fortellerkunst.
Jon Christian Brekke
