Livet til Jaime Reyes, en ung mann fra en tettknyttet innvandrerfamilie, blir snudd på hodet, da en utenomjordisk magisk bille borer seg inn i kroppen hans, og gir ham merkelige nye superkrefter. Han blir tvunget til å bruke sine nye evner til å beskytte seg selv og familien sin fra våpenselskapet Kord, som selv ønsker å utnytte denne kraften.
Regissert av Angel Manuel Soto, er Blue Beetle en grei superhelt film med mye hjerte. Selv om premisset ikke er særlig originalt, blir filmen reddet av det herlige skuespillet, og av de sterke karakterene. Filmen har mye kjærlighet for Reyes-familien, som skildres som svært tettknyttet og støttende overfor hverandre. Scenene mellom Jaime og faren hans treffer spesielt hardt emosjonelt, både på grunn av deres tematiske innhold, og det fantastiske skuespillet av Xolo Maridueña og Damián Alcázar. Det er rett og slett forfriskende å se en superhelt som er såpass avhengig av støtten fra de rundt seg, fremfor å være en enslig overvåker.
Filmen er også sparsom med sin humor, i motsetning til mange av de nyere superheltfilmene.
Den er ekstremt morsom til tider, men den lar ikke humoren ta bort fra de mer seriøse, emosjonelle momentene.
(©Warner Bros.)
Politisk sett, slurer filmen en del med hva den prøver å si. Filmen kommenterer USA´s innblanding i latinamerikanske affærer, med Kord-selskapet som et slags stand-in for de ulike klandestine bedriftene som har vært med på å utnytte kontinentet. Dette vises gjennom flashback-scener, hvor vi blant annet ser en Kord-fly bombardere en uskyldig landsby i Guatemala. Analogien vises også gjennom skildringen av Kord som et privat-polititjeneste, som trakasserer et nabolag av hovedsakelig bestående av innvandrerfamilier fra Latinamerika.
(©Warner Bros.)
Dessverre, så feier filmen bort mye av skylden for de forferdelige handlingene til Kord, som handlinger begått av en fåtall dårlige aktører innenfor en helt nøytral institusjon. Filmen påstår at det eneste som trengs for at selskapet skal forbedre seg, er å ha en mer generøs, sosialt ansvarlig milliardær som leder, representert i filmen av Jenny Kord og hennes far. Med tanke på Kord-selskapet som et stand-in for den veldig ekte amerikanske imperialismen, kan filmen i beste fall tolkes som en overfladisk kritikk, og i verste fall som impirialist-apologia.
