Indiana Jones er den heroiske og rappkjefta eventyreren mange av oss har vokst opp med. Fra begynnelsen av 80-tallet og gjennom fem filmer og en rekke spin-offs i form av bøker, tegneserier, spill og en serie om hans yngre dager, har eventyreren med hatt og pisk underholdt oss med farefulle reiser, overnaturlige mysterier og elleville kappløp fra eller etter onde nazister, kultister og andre skurker.
I de over 40 årene som har gått siden vår introduksjon til Indiana Jones i Raiders of the Lost Ark (1981), har Harrison Ford spilt rollen. Hver av de fem filmene har føltes som en kinofest utenom det vanlige, og selv om noen av dem har vært omdiskuterte og delt fanbasen som har vokst rundt dem, har filmene alltid vært et høydepunkt for mange filmelskere verden rundt.
Nå er Harrison Ford tilbake i rollen som Indiana Jones for én siste gang. Indiana Jones and the Dial of Destiny, regissert av James Mangold, er etter alt å dømme den siste gangen vi får se den 80 år gamle skuespilleren i rollen. Og det er liten tvil: dette er rollen han trives aller best i. Bedre enn Han Solo. Bedre enn alle de andre filmene han har spilt i. Om du så ham motta æresprisen i årets filmfestival Cannes, eller om du har hørt ham snakke om sine fire tiår som den ikoniske eventyreren, så kan du ofte merke hvor dypt rørt han blir. Indiana Jones betyr virkelig mye for ham!
I Indiana Jones and the Dial of Destiny møter vi eventyrer fra en annen tid. Tiårene har passert, og verden har gjennomgått store forandringer. USAs seier i romkappløp mot Sovjetunionen blir feiret i gatene utenfor den lille leiligheten hans. Hans tidligere skattejakter og kamp mot nazister og onde Kali-kultister er blitt til fjerne minner. Nå for tiden er han imidlertid i ferd med å pensjonere seg fra yrket som professor i arkeologi. I tillegg står han overfor helseproblemer og depresjoner etter separasjonen fra Marion Ravenwood (som Karen Allen har fantastisk portrettert i flere av filmene) og tapet av deres sønn Mutt.
Handlingen begynner med en lengre prolog fra de siste dagene av 2. verdenskrig. Indiana Jones (spilt av Harrison Ford bak imponerende digital sminke for å få ham til å se yngre ut) må sammen med vennen Basil Shaw (spilt av den ypperlige skuespilleren Toby Jones) stjele en mystisk artefakt fra den onde nazisten Jürgen Voller (spilt av Mads Mikkelsen, også med digital sminke). Dette fører til en vill jakt på et tog i høy hastighet som frakter Hitlers stjålne skatter, mens allierte angrepsfly beskyter både tog og jernbanespor med kuler og bomber. Med andre ord, dette er et Indiana Jones-eventyr på sitt beste, og ærlig talt skulle jeg ønske at handlingen kunne fortsette på dette sporet noe lengre. Det føltes som en egen film innenfor filmen – en film jeg ville se mer av.
Noen tiår senere, og Doctor Jones har glemt av sine yngre og mer eventyrlstne dager. Det er helt til datteren til hans gamle venn Basil Shaw sporer ham opp. Helana Shaw (spilt av Phoebe Waller Bridge) har fulgt i farens arkeologiske fotspor, men mens Basil og Indiana hadde idealistiske intensjoner om å plassere gamle skatter på museum, er Helena en opportunist som er ute etter penger. Men som vanlig i en Indiana Jones-film, ender det opp med at noen får tak i en mystisk skatt, og andre er desperate etter å få tak i den. Løping, kjøring, skyting, reiser til eksotiske steder og avsløringen av gamle mysterier fyller de neste to timene. Og det er utrolig morsomt. Veldig morsomt! Med flere krumspring og originale plotttråder som gjør denne filmen til en verdig tillegg i Indiana Jones-serien.
Som siste film i serien spiller selvfølgelig Indiana Jones and the Dial of Destiny mye på nostalgien fra over 40 år med eventyr. Mange velkjente figurer dukker opp, og det er både gledelig og rørende å se hvordan tiden har påvirket dem. En av de vi gjenforenes med er egypteren Sallah (spilt av John Rhys-Davies). Som en eldre immigrant til USA på slutten av 60-tallet kjører han drosje og lever av sin sterke kjærlighet til sin store familie. Men eventyrlysten har aldri forsvunnet. Det er utrolig bra å se ham igjen.
Alt i alt er dette en fantastisk avslutning for den ikoniske eventyrerhelten jeg har vokst opp med. Men om jeg skal peke på noen mindre sterke elementer i filmen, så vil jeg faktisk nevne de nyere tilskuddene. Mads Mikkelsen er en imponerende skurk, og sammen med Harrison Ford bærer de to handlingen i filmen. Dessverre følte jeg at Phoebe Waller-Bridge i rollen som Helena Shaw og hennes partner-in-crime Teddy (spilt av Ethann Isidore) trakk litt ned. Jeg tolket det som om de skulle fremstå som «arvtagere» til Indiana Jones. Men som vi alle vet, er Indiana Jones uerstattelig. Jeg ser ikke frem til eventuelle spin-off-filmer med Helana og Teddy i årene som kommer. La oss slippe det, ok?
Vi ser også et av de merkeligste casting-utvalgene jeg har sett på lenge i denne filmen. Antonio Banderas spiller sjømannen Renaldo, og hans replikker består hovedsakelig av klisjéaktige «full sjømann»-lyder i den korte tiden han er med i filmen. Jeg lurer på hvorfor regissør James Mangold ikke utnyttet Banderas mer når de først hadde sikret seg ham i filmen.
Indiana Jones and the Dial of Destiny er en fantastisk, nostalgisk og rørende avslutning fra Harrison Fords ikoniske eventyrer, som passer perfekt inn i denne filmserien. Den bør definitivt oppleves på det største lerretet du kan finne, så kom deg på kino, skaff deg en bøtte med popcorn, brus og godteri, og nyt et to og en halv times heidundrandes eventyr!
