Richard Storken og den mystiske juvelen er en animasjonsfilm for barn som forteller historien om en spurv som har blitt oppdratt av en storkefamilie. Sammen med storkene har han overvintret i Nord-Afrika og skal snart reise tilbake til kaldere strøk. Før de kommer seg av gårde roter han seg bort i trøbbel, møter en gjeng med urbane spurver og må hamle opp med den onde og manipulerende påfuglen Zamano.

Hovedkarakterene i denne fargerike fuglefilmen er spurven Richard (spilt av Oskar Fjeldstad-Bergheim), nymfeparakitten Kiki (spilt av Bjarte Hjelmeland) og Olga (spilt av Haddy N’jie). Vi møter en rekke andre karakterer med stemmer av blant annet Jonas Hoff Oftebro, Nils Ole Oftebro, Anette Hoff og Paul Ottar Haga.

Richard har vokst opp i to verdener, som en spork: ikke helt spurv, ikke helt stork, med styrker fra begge deler. Denne filmen handler om vennskap, samarbeid og det å leve med dobbel kulturell identitet. Seks år etter animasjonsfilmen Richard Storken kom ut i 2017 er oppfølgeren Richard Storken og den mystiske juvelen nå ute på kino. I den forbindelse tok Filmmagasinet en prat med produsent Kristine Knudsen, som står bak begge filmene og Haddy N’jie som har stemmen til ugla Olga.

Hva er inspirasjonen bak Richard Storken og den mystiske juvelen?

Kristine: Ettersom dette er den andre filmen om Richard Storken henger den nødvendigvis sammen med første filmen, så det er lettere om jeg forklarer om den først. Jeg har bodd tjue år i Tyskland, gikk på filmskole der og startet mitt første produksjonsselskap i Berlin. Det hele begynte med at jeg møtte en forfatter ved navn Reza Memari på en fest i Tyskland i 2008. Han var fra Iran, men vokste opp i liten bygd utenfor München. Han kommer fra en ganske streng familie, hvor faren hans sa til ham «Hvis du skal klare deg i Tyskland, min sønn, så må du bli tyskere enn tyskerne». Det var hårda bud og jeg tror det ikke er uvanlig at innvandrere føler at de må tilpasse seg veldig.

– I Richard Storken-filmene handler jo historien om fugler, men samtidig om det å være en som er annerledes som vil passe inn, som på til slutt skjønner at han må stole på den han er og være stolt av det. Historien kommer nesten bokstavelig talt fra Rezas liv. Som han selv sa det, “han var en liten brun fyr blant store hvite i Tyskland”, slik Richard er en liten spurv blant storker.

–I denne andre filmen bygger vi videre på de karakterene vi skapte i den første. Inspirasjon vår kommer også fra amerikanske animasjonsfilmer fra 80-tallet. Vi har prøvd å få filmen til å passe innenfor visse fortellerkonvensjoner, men gir den likevel vårt eget preg. Vi har spreke karakterer med våre egne verdier: Olga er kraftig, råtøff og en utradisjonell kvinnerolle i famile-animasjonsfim hun har også en usynlig venn. Og vi er stolte av Kiki som er homofil.

-På det ytre planet ville vi ha Indiana Jones-aktig mystikk og action. På det indre planet ville vi fortelle historien om hvordan Richard går videre fra å være et barn som prøver å bli akseptert av familien og finne seg sjøl. Nå er han tenåring og skal finne sin plass og sin egen vei i livet. Historien er også veldig personlig, med tanke på både Reza, som har iransk bakgrunn og den jødiske Disney-forfatteren Philip LaZebnik, som var med og skrev store deler av manuset. Folk med innvandrerbakgrunn eller flerkulturell bakgrunn ofte har veldig behov for å både passe inn, samtidig de også et behov for å finne sin egen flokk. Det har vi jo alle! Jeg kjenner meg selv godt igjen i det, å ha en fot i flere kulturer, etter 20 år i Tyskland.

–Dette er noe forfatterteamet hadde kjent på, men også det at man kan finne sin egen familie som ikke trenger å være din biologiske familie. At man som tenåring kan gå ut i verden og finne sin egen vei og velge hvem man vil dele livet med. Og det kan være hvem som helst.

Hvordan var samarbeidet vært med animatører og stemmeskuespillerne?

Kristine: Vi var så heldige å ha et veldig stort team, denne filmen er et tysk-belgisk-norsk samarbeid. Vi har jobbet i de tre landene, i tillegg til i to land til. Det har vært veldig mye å gjøre. Stemmeskuespillet er noe av det aller første vi gjorde. Vi hadde flere runder med Animatics, hvor vi tegnet storyboard og klippet det sammen, med temporær musikk, lydeffekter og stemmer, og testet om det funket. I første runde hadde regissøren selv stemmene, så engasjerte vi amerikanske skuespillere som kunne spille flere roller. Da vi følte oss sikre gjorde vi en master recording og har brukt stemmeskuespillere i New York, i Texas og i Berlin.

–Dette var midt under pandemien, så det var vanskelig å få tak i folk og vi kunne ikke reise. Da vi var ferdige med filmen dubbet vi den til de ulike språkene. Heldigvis hadde vi gjort veldig grundig arbeid i Norge på den første filmen. Vi var veldig glade i den casten og fornøyd med at alle kunne bli med igjen. Vi har jo både Oskar Fjeldstad-Bergheim, Amina Mohamud, Jonas Hoff Oftebro, Nils Ole Oftebro, Anette Hoff og Paul Ottar Haga. Bjarte Hjelmeland stråler som Kiki og Haddy N´jie er kjempefin som Olga. I denne rollen er hun ikke den grasiøse, milde programlederen vi er vant til, men på mange måter streewise og rå. I tillegg har vi storkefamilien og en hel del nye karakterer.

–Det blir på en måte en nytolkning hver gang det skal lages en dubb og vi jobbet tett med Harald Lindebrekke på Nordubb Studios for å finpusse både dialogen og prøver å snike inn nye, norske vitser.Vi var opptatt av å ha litt ulike dialekter, at alt ikke skulle være være på «pent Oslo-språk».

Hvordan tenker du at Richard Storken og den mystiske juvelen skiller seg fra andre animasjonsfilmer for barn?

Kristine: Mange anmeldere har sammenlignet oss med Pixar og det synes jeg er litt rart, med tanke på budsjettet vårt. Man har animasjonsfilmer i kategorier fra 20 millioner til 2 milliarder kroner som blir sammenlignet. Filmen vår er en av de dyreste som har vært laget i Norge og Europa. Vi har premium kvalitet, med et ganske høyt budsjett på cirka hundre og tolv millioner kroner, selv om vi er helt «independent». To av selskapene som er involvert er jeg medeier i. Jeg har et par produsenter fast ansatt, ellers har vi brukt mest frilansere i teamet. Man kan liksom ikke sammenligne det med de enorme animasjonstudioene Pixar og Disney har. De har eksistert lenge og har masse ressurser. Det er ikke helt sammenlignbart, men vi skulle selvfølgelig ønske vi var Pixar. Men vi har en annen frihet og fleksibilitet, vi kan bestemme mest selv hvordan filmen skal bli.

–Jeg tenker det er relevant å sammenligne oss med andre animasjonsfilmer i Norge, Norden og Nord-Europa. Der synes jeg at vi skiller oss ut ved å ha en ekte og hjertefølt historie som er veldig relevant og høy kvalitet med kjærlighet til detaljer i alle ledd. I Richard Storken og den mystiske juvelen har vi veldig mye detaljer i animasjonene, vi sparer ikke på kruttet i kompleksitet.

-Dansken Mette Tange, som er en av regissørene på filmen, har vært med å lage animasjonene til Sing-filmene, Minions-filmene, og Cloudy With a Chance of Meatballs. Hun har den litt amerikanske, storeslåtte komiske stilen, samtidig som vi har legger vekt på det emosjonelle. Vi har vært opptatt av at filmen skal ha hjerte og at det skal være humoristisk, både for de små og store. Utgangspunktet vårt er Rezas personlige historie, men samtidig er vi inspirert av andre store animasjonsfilmer. Vi prøvde å gjøre det vi kunne med ressursene våre, og måtte hele tiden tenke smart og økonomisk for å få det til.

Dere har mye musikalske numre i filmene deres?

Kristine: I eneren hadde vi bare en sang, og det var Kiki som synger «I’m coming out».

Men nå bestemte vi oss for at vi skulle ha litt mer av en reise, så da lagde vi våre egne sanger og samarbeidet med en kanadisk singer-songwriter Dominic «Mocky» Salole     og den franske komponisten Eric Neveux.  Det har vært utrolig  flott og vi fikk med oss et helt orkester i Berlin.

Hva vil du si har vært de største utfordringene i prosessen med å lage filmen?

Kristine: Pandemien tror jeg, vi begynte jo i April 2020 og sluttet av nå i februar 2023, og satt stort sett på Zoom slik som vi gjør nå. Vi har jobbet i mange land og med folk fra mange forskjellige kulturer, med til sammen 20 forskjellige nasjonaliteter involvert i prosjektet. Vi har jobbet i fem ulike studioer, så det er klart det var vanskelig å holde på den menneskelige kontakten. De første ni månedene var det ingen som møttes fysisk, annet enn de som jobbet med regi og produksjon. Filmen handler jo om det å være et team, det å være sammen og ha en mellommenneskelig utveksling. Det er viktig med den etablerte tilliten man bygger og jeg tror man kan komme langt med å jobbe digitalt, men det er ikke helt det samme.

Hva vil du si er dine favorittscener eller øyeblikk i filmen?

Kristine: Jeg elsker Dance-battelen som forekommer når skjærene dukker opp. Den har akkurat den humoren vi ville ha og med bra dansing og mye jeg synes funker veldig bra. Og så har vi samspillet mellom «sidekickene» Olga og Kiki, og jeg syns den onde påfuglen Zamano er veldig kul når han vifter med «øynene» i fjærene for å hypnotisere småfuglene. Han er både manipulerende og morsom. Sånn emosjonelt sett har vi selvfølgelig scenen med Richard og Samia som tilnærmer seg hverandre, med ørkenen i bakgrunnen, et fint bilde av vennskap i solnedgang. Vi var opptatt av at det ikke skulle være veldig heteronormativt og at de skulle bli kjærester og få barn med en gang, men heller at det skulle handle mer om et sart vennskap.

---

Haddy N’jie, Olga og Oleg

Hvordan ender man opp med å bli stemmeskuespiller for en ugle med en imaginær venn?

Haddy: Det begynte allerede for sju år siden for min del. Jeg hadde en liten baby, og måtte ha barnevakt hver gang jeg skulle i studio. Nå da vi skulle lage film nummer to, skjedde det samme igjen, at jeg var i mammaperm, men en liten baby. Hun som var baby sist var med på premieren nå og har nylig begynt på skolen. Hun har levd hele livet med Richard Storken-filmene sånn sett. Det var ikke så vanskelig å finne tilbake til karakteren. Jeg ble veldig godt kjent med Olga i første runde, hun er en sånn type som man husker. Man har ofte stereotyper i tegnefilmer som «helten», «prinsessen» eller «den komiske». Olga liksom en helt egen type karakter og hun har vært veldig morsomt å bli kjent med.

Haddy: Olga er en type som har hatt litt problemer med å finne sin plass. Hun passet ikke inn og var altfor stor og klumpete for de andre uglene. Hun ble kasta ut av reiret og gikk hun rundt alene. Så fant hun tilfeldigvis Oleg, som har fulgt henne siden. Hun er veldig glad i vennene sine, som på en måte har blitt familien hennes. Hun er enormt lojal og modig på deres vegne, og vil alltid kjempe for rettferdighet for alle. Samtidig vet hun ikke alltid hvordan hun skal passe inn, og ganske dårlig på å tilpasse seg. Hun trenger folk rundt seg som tåler hennes skarpe kanter og rare luner,noe hun har funnet med Richard og de andre fuglene. Han er jo ganske rar selv, en liten spurv som tror han er en stork. Også har vi nymfeparakitten Kiki, som er en slags discostjerne i den første filmen, og som kommer ut av skapet som hiphop-stjerne i denne filmen. Det er selvfølgelig Richard som er hovedpersonen, men Kiki er stjerna!

Er det noen karakterutvikling for Olga fra første til andre film?

Haddy: I den første filmen blir hun kjent med med gjengen. Jeg vil ikke si hun er bitter, men var litt tøffere på en måte, litt vanskeligere å komme innpå fordi hun har ikke opplevd den typen vennskap som hun etterhvert får med Richard før . I film nummer to starter hun i en trygg vennefamilie og kan fra første stund yte sitt beste for vennene sine. Hun er nok litt mer følsom og tydelig som venn fra første stund i den filmen her. Man kan nok si at vi kommer enda mere innpå henne i denne filmen. Hun er alltid sulten, og det synes jeg er veldig gøy, at hun alltid er klar for mer mat.

Var det noen utfordringer underveis med innspillingene?

Haddy: Nei, men noe av det jeg synes er veldig gøy med å dubbe er at det egentlig ikke er jobben min, så jeg har ikke noe prestasjonsangst for det. Jeg driver jo egentlig med noe annet, så når jeg får lov til å gå inn og gjøre det, er det bare lek. Jeg nå som jeg faktisk kjente Olga før og visste at det var den karakteren de ønsket seg, har hatt det veldig gøy i studio. Jeg kan bli litt sliten i stemmen av Olga, men vi har jo ikke så lange økter, bare et par timer hver gang. Da fikk jeg litt fra fra å være mamma og alle pliktene mine.  Også blir jo Olga også kjent med helt nye venner denne gangen, og er mye lettere å komme inn på enn før. Hun har liksom gjengen sin i ryggen og det er veldig rørende hvordan alle bare godtar at Oleg finnes.

Skurken i filmen, Zamano er en gal og forstyrret epåfugl med masse komplekser som også spilles veldig bra. Og det er gøy at hele gjengen er med igjen. De er jo noen skeive og rare karakterer, de spurvene som de treffer i den nye filmen er også de, flere av dem mangler f.eks. lemmer, har mistet øyne osv.

Hva vil du si var den morsomste scenen å spille inn?

Haddy: Da de er inne i det skumle tårnet hvor Olga og den bittelille spurvungen går nedover. Alle konkurrerer om å komme først til toppen, stresser og blir andpustne, mens Olga nynner, slår på nattblikket og plasker rolig nedover og med den ene lille spurvungen. De går nedover, men ender opp med å være først oppe. Det er en veldig fin og morsom scene i en skummel setting, som er fin for barn. Olga er rolig og trygg som går ned i mørket uten redsel, hun gjør det for vennene sine og ender opp først på toppen. Også har vi det illebefinnende hun får når Oleg blir borte. Det er en dramatisk scene, selv om den handler om en karakter som vi ikke helt vet om eksisterer som blir tatt til fange.

Så gjenstår det bare å se om det dukker opp en tredje film om Richard Storken etterhvert. Her er det bare å krysse fjærene!

Coverfoto: Sigurd Hetland Moe