I 1993 ble Super Mario Bros.-filmen utgitt, og den ble møtt med laber mottakelse fra både kritikere og fans. Filmen var en av de første store filmatiseringene av et videospill, og var dermed med på å sette den nokså lave standarden for filmatiseringer av videospill i mange år fremover. Filmen var en kommersiell og kritisk fiasko, og den har siden blitt ansett som et eksempel på hva som kan skje når man prøver å oversette en suksessfull og elsket videospillserie til en spillefilm.
Filmen ble produsert av Hollywood-studioet Hollywood Pictures, med en budsjett på omtrent 48 millioner dollar. Regissørduoen Rocky Morton og Annabel Jankel ble ansatt for å lede prosjektet, og skuespillere som Bob Hoskins og John Leguizamo ble castet i hovedrollene som brødrene Mario og Luigi. Filmen ble også kjent for å være en av de første store filmene med datagenererte effekter, og visuelle effekter av dinosaurer og andre skapninger var sentrale elementer i filmen.
Filmen hadde imidlertid lite til felles med de Super Mario-spillene som hadde gjort Nintendo så populært. I filmen ble Mario og Luigi sendt til en alternativ dimensjon, som ble befolket av humanoider av dinosaurer og andre rare skapninger. Den onde president Koopa, spilt av Dennis Hopper, hadde et dinosaurhode og en ambisjon om å invadere og erobre vår verden. Andre elementer fra spillserien, som Warp Pipes, Super Mushrooms og Power Stars, ble også endret og tilpasset til filmens univers.
Mange fans av Super Mario-serien var skuffet over at filmen ikke klarte å fange opp sjarmen og enkelheten i videospillene. De var også frustrert over at filmen var for mørk og dystopisk, og at den manglet den humoristiske tonen som var så kjent for Super Mario-spillene. For noen fans var også skuespillerprestasjonene et stort problem. Mens skuespillere som Bob Hoskins og John Leguizamo gjorde så godt de kunne med materialet de hadde, var det mange som mente at de ikke passet helt til rollene som Mario og Luigi. Rykter fra innspillingen forteller også om den dårlige stemningen og mangel på kommunikasjon mellom skuespillere og regissører, og både Bob Hoskins og John Leguizamo har innrømmet at det var fri flyt av alkhol, og at de begge var fulle mye av tiden!
Tross kritikken og skuffelsen fra fansen, er det fortsatt noen som ser på Super Mario-filmen som en kultklassiker. Noen fans setter pris på filmens unike visuelle stil, og det dystopiske universet som filmskaperne klarte å skape. Andre fans ser på filmen som en morsom og underholdende, om enn upretensiøs, science fiction-film fra 90-tallet.
Selv om Super Mario-filmen kanskje ikke er den mest populære eller kjente delen av Super Mario-seriens historie, vil den alltid være en del av den. Filmen kan fortsatt være en interessant og underholdende opplevelse for noen, men for mange vil den alltid være en påminnelse om hva som kan skje når man prøver å oversette en suksessfull og elsket videospillserie til en spillefilm. Samtidig har Super Mario-filmen også hatt en betydelig innflytelse på fremtidige filmatiseringer av videospill, og den har bidratt til å utvikle en større kunnskap om hvordan man kan tilpasse videospillhistorier til filmer og serierer.
På box office var Super Mario-filmen også en stor skuffelse, og den klarte ikke å innfri de store forventningene som ble satt til den. Filmen tjente inn rundt 21 millioner dollar i USA og 38 millioner dollar internasjonalt, noe som gjorde at den tapte penger for Hollywood Pictures. Det var flere faktorer som bidro til dette, inkludert den store konkurransen fra andre filmer på den tiden, samt den lave interesse fra fansen på grunn av filmens store avvik fra de originale spillene.
I dag, nesten 30 år etter sin opprinnelige utgivelse, er Super Mario-filmen fortsatt et interessant og kontroversielt samtaleemne for både fans og kritikere. Mens noen ser på den som en kultklassiker og en del av videospillhistorien, ser andre på den som en stor skuffelse og et eksempel på hva som kan skje når man prøver å oversette et videospill til film. Uansett hvordan man ser på Super Mario-filmen, vil den alltid ha en spesiell plass i filmhistorien som en av de første store, men feilslåtte filmatiseringene av et videospill, og som en film som inspirerte mange andre filmskapere til å prøve seg på lignende prosjekter – med varierende grad av suksess.
Super Mario Bros. er ingen god film, men den er iallefall minneverdig. Det er en film man må se for å tro på. Her er traileren. Den oser 90-tallet!