Kvinnene i den isolerte, religiøse Mennonitt-sekten har over mange år blitt dopa ned og voldtatt. De har våknet med blodige lakener og smerter og fått forklart at det har vært demoner eller hysteria. Kvinnelig galskap, med andre ord.
Men det var selvfølgelig noen av sektens menn som sto bak det. De dopet ned kvinnene ved å spraye dem med ku-narkose. Det høres groteskt ut, og det er det, men det er heldigvis filmatisert sånn at det ikke er en lidelse å se på. Tvert imot, filmens nydelige karakterer tar oss fra det verste til det fineste i mennesket – spesielt Ona (Rooney Mara) gjør inntrykk som et usedvanlig fint menneske.
Denne filmen handler om hvor mye makt kvinner faktisk har, hvis de bare snakker sammen og enes om hva de skal gjøre med menn: Som kvinnene i Aristofanes sitt skuespill Lysistrata (411 fvt.), hvor kvinnene er så lei av mennenes kriging at de blir enige om å innføre sex-nekt inntil mennene slutter med krigingen; som de misbrukte masaikvinnene i Kenya som flyktet fra sine hjem og opprettet sin egen landsby, Umoja, hvor ingen menn får bo. På samme måte slår kvinnene i den lille religiøse sekten i denne filmen seg sammen for å finne ut hva de skal gjøre med det problemet de har med menn.
Filmen er basert på romanen Kvinnene snakker (2018) av Miriam Toews, og vant Oscar for beste filmatisering. Og det var velfortjent, for filmatiseringen er rett og slett magisk. Stemningen er Thelma og Louise på landet, blomstrete sommerkjoler, åkre i solnedgang og «Day-dream-believer» på radioen. Det kloke, gode samholdet og den blå-brune, dempede fargepaletten og den landlige estetikken, gjør det til en overraskende rørende og vakker film.
Filmen starter når overgriperne er blitt avslørt og mennene er borte. Etter at overgriperne ble utsatt for vold fra den illsinte Salome (Claire Foy), ble overgriperne overlevert til politiet for sin egen sikkerhet. Resten av mennene har dratt til byen for å betale kausjon for å hente dem hjem igjen. Kvinnene møtes i denne tiden på låven for å finne ut hva de skal gjøre. De kjenner bare til dette bitte lille stedet, denne bitte lille verdenen de bor i, som de er dypt og inderlig knyttet til, både av tro og kjærlighet. Valget de står overfor er enormt. De kan bli og beholde troen, tilhørigheten og sin plass i himmelriket ved å tåle det de blir utsatt for. Eller de kan lage opprør og forsøke å endre situasjonen. Men vil de vinne? Og vil det være i tråd med troa? Eller de kan dra ut i den store verden som de ikke vet noe om. Bare ta en sjans.
Historien er basert på reelle hendelser som fant sted i Bolivia i 2009. Det er altså ikke bare oppspinn. Men som litteratur og film ellers, så handler det selvfølgelig ikke bare om den lille verdenen på skjermen, i dette tilfellet overgrep i isolerte, religiøse sekter. For å si det som Oscar Ekdahl (Allan Edwall) sier i Fanny og Alexander (1982): Noen ganger lykkes den lille verden i å speile den store. Og det gjør denne filmen.
At kvinner blir dopa ned og voldtatt er lettere å ta innover seg når det skjer i en isolert religiøs sekt. Men vi er også nødt til å ta innover oss at situasjonen ikke er så innmari langt unna den virkelige verden. Hvis du ikke er med på det, hør på en russelåt, for eksempel, «Jeg er en sexforbryter i kveld», «med GHB i glasset, skjenker jeg deg fin», eller les den siste statistikken fra nkvts over voldtekter i Norge som sier at 1 av 5 kvinner har blitt voldtatt. Hva skal vi egentlig gjøre med det? Filmen minner oss om at å ikke gjøre noen ting er å bidra til å opprettholde situasjonen som den er. Det gjelder både menn og kvinner.
Filmen introduserer seg som en handling av kvinnelig fantasi. Den kan oppfattes både som en øvelse, en hyllest eller en oppfyllelse av kvinnelig fantasi. Hvilken kvinne har ikke fantasert om å gjøre noe drastisk med mannlige overgripere? For eksempel å drepe dem, som Salome drømmer om, eller i hvert fall en verden hvor kvinner og barn kan leve i frihet uten seksuelle overgrep. Denne kvinnekampen, fra de mest konservative og undertrykte, er utrolig rørende. Det er en feiring av frihet – av menneskets evne til å tenke selv, til å tørre å rive seg løs fra alle forventninger, autoriteter, alt man kjenner, til å sette grenser og ta grep.
Det er heller ikke sånn at alle menn er kjipe. Kvinnene har kjære sønner og brødre, hvilket gjør valget de står ovenfor ekstra vanskelig. Hele seansen på loftet, hvor kvinnene diskuterer hva de skal gjøre, noteres av den utvalgte sekretæren August (Ben Whishaw), som gjør en utrolig nydelig figur. August har opplevd smerten som kommer med straffen av å tenke selv: Utstøtelse. Det er en pris mange ikke er villig til å betale. August sin historie får oss også til å stille spørsmål ved om det er verdt å betale den prisen. Dette poenget kommer tydeligere frem i boka, hvor det er August som forteller historien. I filmen er fortelleren en annen, og dette poenget bare hintes til. Men det forsterker viktigheten av at kvinnene må gjøre dette sammen.
Den lille sekluderte sekta er bare et bilde på storsamfunnet og dets smågrupper. Russ for eksempel, tror at å være med på russebuss er hele verden og at risikoen for å sette ned foten er for stor. Og det er den kanskje, hvis de melder seg ut alene. Men hvis alle russejenter snakket sammen og gikk inn for felles nekt av å være med noe sted det ble spilt hore-låter eller stilt tvilsomme forventninger til deltagelse, så hadde det antageligvis blitt slutt på det.
I dyreriket er det vanligvis hannen som jåler seg til og legger inn en innsats for å få kvinner. Mens hos mennesker er det, som evolusjonsbiologen Richard Dawkins påpeker i Det egoistiske genet (1967), underlig nok kvinnen som pynter seg med sminke, løse øyevipper og så videre, som om det var mannen det måtte konkurreres om. Hvorfor er det egentlig sånn, spør Dawkins. Og vi kan jo bare undre oss, er det fordi kvinner ikke snakker sammen? Vet vi ikke hvor mye makt vi har hvis vi slår oss sammen?
Women Talking er ikke bare en film, den er et slags feministisk manifest, en oppvekker. Menn begår overgrep mot kvinner og barn hele tiden. Bestialske angrep. Som vi blir påminnet i filmen er det ikke bare unge kvinner som opplever overgrep, men også små barn og eldre. Vi vet om dette. Women Talking er også en handling av kvinnelig fantasi fordi vi i verden kan jo ikke egentlig flykte fra dette manne-problemet uten å dra til en annen planet.
Vi har ikke tre valg, vi har bare to: Å gjøre ingenting og dermed bidra til å opprettholde situasjonen som den er eller å kjempe. Hva velger du?
