En gutt blir besatt av en demon og fader Amorth, vatikanets sjefseksorsist, blir gitt oppdraget av paven self. Demonen skal vise seg å være en gammel og slu fiende av Den katolske kirke, men fader Amorth er en erfaren eksorsist.
En prest går inn i et hus med en gris og en bonde ventende utenfor. Inne møter han en fortvilt familie. I bakgrunnen er det en spastisk skikkelse i en seng. Presten er rolig og selvsikker i det han tar til seg familiens forklaring på situasjonen og ber dem gjenta fadervår uten stans i et annet rom. Han setter seg så ned ved sengen hvor familiens sønn er bundet fast. Sønnen viser de klassiske tegnene på å være besatt. Presten går så i dialog med demonen som har tatt bolig i sønnens kropp. Men sin kløkt lurer så presten demonen til å ta bolig i grisen som føres inn og når signalet gis skyter bonden grisen med haglen sin.
Senere dukker det opp et nytt tilfelle: En nord-amerikansk mor med sine to barn har overtatt et forlatt avsidesliggende kloster i Spania etter hennes avdøde ektemann. Planen er å pusse opp klosteret for så å selge det og flytte tilbake til USA, men klosteret viser seg å være forlatt av en grunn. Når hennes sønn blir besatt tilkaller kirken fader Amorth som ankommer på sin Vespa.
Historien er satt i Spania på slutten av 1980-tallet. Her har vi en vanlig nord-amerikansk familie som skal få oppleve å stå imot en uvanlige og farlig overnaturlig fiende i et fremmed, men dog spansktalende land, med en godhjertet og kapabel kristen hjelper som kommer til deres side. Både den overnaturlige fienden og hjelperen snakker engelsk. Det hele er som tatt fra en pensumbok på en filmskole i USA. Samtidig er en slik formel pensum nettopp fordi den lett kan gi et gjenkjennelig grunnlag for en underholdene film.
Fader Gabriele Amorth var en faktisk katolsk prest i Roma som utførte mange tusen eksorsismer før han døde i 2016. Filmens historie er inspirert av noen av hans bøker. Han skrev vistnok mange bøker som ifølge filmens rulletekst var gode bøker skal vi vite.
Russell Crowe i rollen som Fader Gabriele Amorth bærer hele filmen. Han har en tykk og troverdig italiensk aksent, og rollefigurens humor virker til å sammenfalle men skuespillerens egen. Det er nesten som om man kan føle den gode stemningen som må ha vært til stedet under innspillingen når Crowe i fat suit og prestekjole har ledd av rollefiguren sine egne vitser.
Og når vi har en gammel prest i en film om eksorsime så har vi også en ung prest. Her er den unge presten fader Esquibel spilt av Daniel Zovatto. En mer kjent skuespiller har demonens stemme. Ralph Ineson er lett å kjenne igjen selv med stemmeforvrengingen som er lagt til. Stemmen hans til slike roller er så velpassende og hyppig brukt at vi ubevisst knagger det som genuint og trekkes inn i handlingen.
Man skulle tro at filmlandskapet var dekket hva eksorsisme gjaldt. Men den gang ei. The Pope’s Exorcist er godt plantet i sin egen nisje samtidig som 80-tallet og tropene er der: Vi har det besatte barnet i sengen, den dedikerte eksorsisten med nødvendig utstyr, ritualet, den demoniske stemmen fra en mektig ond kraft og de blinkene lysene i lampene for å nevne noen. Med et litt større fantasy-preg og mer glimt i øyet enn man forventer blir filmen er et friskt pust i en sjanger den hører godt hjemme i.
Jon Christian Brekke
