Hjemsøkt av sin samvittighet navigerer Lydia livet som verdenskjent dirigent, underviser, forfatter, mor og kone. Samtidig bygger det seg opp en mistanke mot henne for seksuelt maktmisbrukt overfor yngre kvinnelige musikere.
Filmen begynner med en stemme som ramser opp Lydia Társ imponerende merittliste mens vi ser en dressjakke bli tilvirket for henne ved skreddersøm. Mens publikumet varmes opp tar hun pillene sine, finner roen og stiger stiger til slutt frem for å bli intervjuet på scene av ingen ringere enn The New Yorker. I intervjuet fremstår hun som veltalende og selvsikker. Samtalen kommer innom hvordan dirigenten må kjenne til hvilke omstendigheter et verk ble komponert under får å vite hvordan det troverdig skal fremføres. Dette kan skje enten ved å la fremførelsen gå i ett med fortiden da det ble komponert, eller å la fremførelsen omskape fortiden. Det er dirigentens valg å ta på vegne av lytteren.
I en annen tidlige scene får vi se Lydia undervise studenter. Her forteller en av studentene at det er umulig for ham å ta Bach sin musikk seriøst som følge av det som er kjent om Bach sitt kvinnesyn. Lydia er ikke enig at musikk skal avskrives så lett fordi opphavsmannen hadde negative personlige egenskaper eller stygge meninger. Problemstillingene i begge scenene spiller hen på filmens historie som helhet.
Cate Blanchett spiller Lydia Tár, den berømte dirigenten og komponisten som er hoved-dirigent for verdentkjente Berlinfilharmonien. Det er en stjerne som spiller en stjerne. Blanchett gir oss en utmerket fremførelse fra topp til tå av Lydia. Vi får se rollefiguren troverdig med stålkontroll, med bekymring og med begjær.
Det skorter ikke på gode skuespillere som gjør gode fremførelsen ellers i filmen heller.
Filmen har tre fortellinger som møtes i én historie. Det er Lydia sitt begjær for yngre kvinner. Dette blir vist flere ganger og rollefiguren Lydia føles som om den burde vært en mannsperson. Det er nok fordi vi nesten utelukkende ser mannspersoner oppføre seg slik på film. Den andre er mistankene om maktmisbruk for å oppnå seksuell omgang som bygger seg opp.
Den siste er Lydias dårlige samvittighet for hva som skjedde med et tidligere kvinnelig dirigent-emne hvor det var interesse. Her lar regissør og manusforfatter Todd Field Lydia sin samvittighet få virkelige opplevelser for henne i forskjellige former. En av dem et møte med skummel mørk hund, andre er bare lyder som ikke hører hjemme. Antagelig er det slikt hun tar piller for. Det er tydelig hva Field prøver seg på her, men det virker dessverre mer som et sjangerbrudd enn noe annet.
Mitt inntrykk var at en mindre brøk enn vanlig av opptakene ble brukt til å utgjøre filmen. Dette ga følelsen av en fyldig film samtidig som den var 2 ½ time lang. Filmen har også i seg mange detaljer som gjør den verdt å gjense.
Kan kunsten skilles fra kunstneren? I Norge stilles ofte spørsmålet i forbindelse med Knut Hamsun. Filmen stiller spørsmålet på sin måte og gir sitt svar. Dette er den overordnene historien som filmen på ypperlig vis forteller i vår post metoo-tid og det med en kvinne i en typisk mannsrolle på forfriskende vis.
Jon Christian Brekke
