Peter von Kant har mistet mye og vært igjennom mye vondt, men han har reist seg og gjort stor karriere att på til. For erfaringene de har gjort ham klokere. «Ingen er uerstattelig. Det lærer man med tiden.» sier han selv. Men når hans livs kjærlighet stiger over dørstokken blir lærdom satt på prøve. For som han også selv sier: «Mennesker trenger hverandre, men har ikke lært å være to sammen.»
I en stor leilighet i Køln holder den kjente filmregissøren Peter von Kant til. Året er 1972 og han arbeider med et manus til en film som skal være et kvinneportrett. Hans venninne Sidonie kommer på besøk. Hun har tidligere spilt i hans filmer. Det bidro til at de begge ble kjent. Nå er hun en Hollywood-skuespillerinne og han en kjent tysk regissør. De har ikke sett hverandre på tre år og oppdaterer hverandre på livene sine. Sidonie har en mann, lever jetsett-livet og har et ansikts som stadig ser ungre ut. Peter har blitt enslig siden sist og slått seg til ro med det. Han har fylt livet sitt med ting han liker og har det godt. For andre gang ringer dørklokken. Denne gangen er det Amir som stiger på. Han er der for å møte Sidonie. De to har planer sammen resten av dagen. Han er ny i Tyskland og har kommet med et ønske om å gjøre karriere som skuespiller. Hans åsyn gjør med ett inntrykk på Peter som fra det øyeblikket får sitt liv forandret.
Regi og manus er av François Ozon. Han har laget filmen fritt etter 1972-filmen Die bitteren Tränen der Petra von Kant av Rainer Werner Fassbinder. Den filmen er i seg selv basert på et av Fassbinder sine teaterstykker. Ozon har blant annet byttet om på kjønnene, men filmen er fortsatt satt i en leilighet. Sammen med andre grep gir dette en teaterfølelse som blandes godt med filmfølelsen.
Den erfarne skuespilleren Denis Ménochet har rollen som Peter. Han passer godt som den verdensvante og selvsikre 39-åringen som ser sitt snitt til å gjøre karriere både for seg selv og Amir. Amir er for ham en uslipt diamant, og han er en mester diamantsliper. Ménochet får også frem den ektefølte kjærligheten Peter opplever og som får utvikle seg.
Amir spilles av Khalil Ben Gharbia. Vi får se en 23 år gammel mann med et guttaktig ansikt og fyldige lepper. Gharbia gir oss en umoden og gøyal rollefigur som benytter seg av mulighetene som kommer hans vei, men som samtidig er oppriktig om hva han føler.
Tilstedet er også Karl, Peter sin hustjener. Han spilles av Stéfan Crépon. Karl er en ung stum mann som har funnet sin plass i tjeneste for Peter. Han er som en forlengelse av leiligheten der han dukker opp på kommando for å servere og rydde bort. Han fungerer også som Peter sin personlige sekretær og altmuligmann. Karl er pen og slank der han går rundt i tettsittende klær og tidsriktige slengbukser. Han gir Peter hengivne blikk inniblant. Peter på sin side ser bare på ham ved behov og snakker bare til ham når han trenger noe. Crépon har et tydelig ansikt som han bruker til å kommunisere, for rollefiguren sier ikke et eneste ord.
Karl ser alt, hører alt, vet alt.
Peter von Kant
Hele verket minner mer om et manus med en film enn en film med et manus. Dette fungerer bra, for manuset er sterkt. Historien blir effektivt fortalt i lett fordøyelige biter. Det er heller kanskje ikke så rart ettersom dette er den tredje utgaven av en historie som har vært både film og teater før.
Dette er en «liten» film; den har totalt seks skuespillere, et relativt lite budsjett og er spilt inn i en leilighet med unntak en av liten scene på slutten. Peter von Kant er en unik og ypperlig film hentet rett fra øverste hylle. Se denne!
Jon Christian Brekke
