Året er 1980 og på den engelske sørkysten ligger en kino med utsikt over stranden. Kinoen heter Empire Cinema og er huset i et vakker art deco-bygg. Her jobber Hilary som bestyrer; hun leder kinoens ansatte på gulvet. Livet hennes er kollegialt, ensomt og monotont. Kveldene tilbringes hjemme alene. Det samme med høytidene. Men en dag får hun er ung ny kollega av akkurat riktig type til å trekke henne ut av det apatiske mønsteret
De er en trivelig gjeng på gulvet i Empire Cinema med mye smil og latter på pauserommet. Hilary er heldig som passer inn der. Vi får tidlig vite at hun har vært innlagt og nå går på stemningsstabiliserende medisin. Tiden går og Hilary følger sitt vante mønster med sosialt arbeid, ensom fritid og et dysfunksjonelt forhold til sin sjef.
Det helt til Stephen plutselig dukker opp som nyansatt ved kinoen. Han er en ung, pen and snill mann med foreldre fra Trinidad. Hilary får ansvaret for hans opplæring og det tar ikke lang tid før hun føler seg trukket ut av sitt skall. Hun viser ham bygget inkludert den ubrukte delen.
Der ligger to kinosaler til og et staselig restaurant-lokale med dansegulv og flygel. Det hele en rest av en fordums tid nå forlatt og låst bort. Inne i restaurantdelen finner Stephen en due med brukket vinge som han hjelper.
Filmen er tung med symbolikk og dobbeltbunner. Hilary står alene både sosialt og med tankene sine. Hun jobber på en kino uten å se kinofilmer. Stephen på den andre siden er sosialt anlagt og utadvendt, men blir samtidig uglesett av mange som følge av sin etnisitet. Han er kulturelt britisk uten at det hjelper. Noen steder føler han seg ikke velkommen, andre steder blir han utsatt for vold. Rasehat er et stygt fenomen som her blir vist i sammenheng med den høyreekstreme avgreningen av skinhead-miljøet i England rundt 1980.
Olivia Colman spiller dronningen av England i sesong tre og fire av TV-serien The Crown. Så godt passer hun i den rollen at det tok meg en liten stund å bli vant til henne som en stakkarslig vaktleder på en kino. Hun bærer imidlertid også den rollen godt. Med tydelige ansiktsuttrykk og et ellers godt kroppsspråk ser vi hva rollefiguren både tenker og er i ferd med å tenke. En annen ansatt ved kinoen spilles av Tom Brooke. De to britiske skuespillerne har sikkert spilt mot hverandre flere ganger, men morsomt nok spiller Brooke, Michael Fagan i The Crown. Fagan var mannen som brøt seg inn på soverommet til dronningen av England i 1982 (sesong fire) for å prate med henne.
Micheal Ward er troverdig i rollen som den attraktive unge mannen Stephen. Vi får følelsen av en snill og følende person. Selv med de to kjente og erfarne mannlige skuespillerne Colin Firth og Toby Jones kommer han ikke i skyggen.
Regissør og manusforfatter Sam Mendes er nok ikke kjent ved navn for det vanlige norske publikum, men han har bl.a. regissert American Beauty, to James Bond-filmer og 2019-suksessen 1917. I Empire of Light bruker han mange historieelementer har vi sett før: bipolaritet, person som slutter å ta pillene sine, kvinne interessert i ung mann hun er gammel nok til å være mor til, utenforskap og katarsis.
Mendes får alt dette til å virke sammen. Han bruker lune mettede tidsriktige farger på de riktige stedene og filmmusikken er best beskrevet som drømmende. Vi ser også mange scener med popcorn som feies opp fra gulvet. Dette er en kinofilm om livet på en kino tross alt, og den sees best på kino!
Jon Christian Brekke
