USA 2022
Originaltittel: White Noise
Regi: Noah Baumbach
Skuespillere: Adam Driver, Greta Gerwig, Don Cheadle
Sjanger: Drama/Svart komedie
Lengde: 136 minutter
Kinopremiere: 9. desember 2022
Netflix-premiere: 30. desember 2022
Du er en familiefar i 1980-tallets USA med fire barn. Din familie bor i et stort hus. Familielivet er godt. Du er landets ledende samfunnsviter på en kjent historisk skikkelse, og du er høyt respektert og godt likt i akademia. Men selv om livets store avgjørelser kan forutsees, gjennomtenkes og tas riktig, er det de små uforutsette tingene som vipper en av pinnen – spesielt når de får utvikle seg. Ikke hjelper det heller at skikkelsen du er ekspert på er Adolf Hitler uten at du kan tysk.
Familiefaren er Jack, spilt av Adam Driver. Driver er for meg best kjent som Kylo Ren i Star Wars-filmene, men han har hatt mange store roller. Konen er Babette, spilt av Greta Gerwig. Sammen er de hverandres fjerde ektefelle med barn herfra og derfra. Jack og Babette står hverandre nær og begge er de bekymret for døden. De snakker om hvem som skal dø først av dem, for ingen av dem vil leve uten den andre. Murray, spilt av Don cheadle, er Jacks venn og kollega. Han er også samfunnsviter, men på sin side ekspert på Elvis Presley, og ikke like respektert som Jack. De snakker blant annet om døden og supermarkeder. Og hva vekker ikke dødsangsten som en mørk kjemikaliesky skapt av flammehavet etter en kollisjon mellom et kjemikalie-godstog og en kjemikalie-bil. Rollefigurene får prøvd seg gjennom filmen for det er to slags mennesker: drapsmenn og de som dør. Folk flest er av typen som dør.
Tidlig i filmen ber Murray Jack om hjelp til å skape mer interesse for hans arbeid med Elvis Presley. Jack lar seg overtale og bryter inn i en av Murray sine forlesninger med sin egen forelesning om Adolf Hitler. Ordet går frem og tilbake mellom de to i hver sin mørke doktorkappe. Som yppersteprester for hvert sitt fag vikler de historiene til de to studieemnene sammen på en bisarr og trollbindende måte. Studentene blir målbundet, andre forelesere strømmer til og interessen for Elvis-emnet blir hevet til nye høyder.
Adam Drivers ansikt er ikke bare kjent på kinolerretet, men han har i tillegg prydet mange lufthavner i bar overkropp på store plakater i reklameøyemed for parfyme. Dette er så langt fra Jack vi kommer. Driver er i rollen gitt et 80-tallsutseende med skikkelig dadbod. Han bringer frem dobbelthaken og en litt apatisk farspersonlighet. Hans klare stemme fungerer utmerket til rollen som ønsker å tenke seg ut av problemene som kommer hans vei.
Filmen er delt inn i det som fremstår som akter etter kapitlene i boken den er basert på. Dette fungerer bra for hver akt viser oss en ny vinkling på historien etterhvert som den fortelles. Tanken om død og (det nord-amerikanske) supermarkedet fungerer som to ankerpunkt i historiefortellingen hvor vi går fra noe mer apatisk til noe opplyst. Og hva er ikke mer opplyst enn et supermarked med rad på rad av varer under kraftig kunstig belysning og handlingsritualet vi kommer dit for. Filmens svarte humor ligger hele tiden under overflaten med dynamikk over. Danny Elfman sin filmmusikk treffer blink. Likevel skulle jeg ønske meg flere scener av typen hvor Elvis og Hitler blir blandet sammen så smakfullt og upassende som regissøren får til.
Jon Christian Brekke
