TROLLSUKSESS

Et intervju med regissør Roar Uthaug og hovedrolleinnehaver Ine Marie Wilmann.

I forbindelse med Norges nye store monsterfilm Troll har Filmmagasinet intervjuet regissør Roar Uthaug og hovedrolleinnehaver Ine Marie Wilmann. Troll har siden sin premieredato 1 desember gjort det godt i utlandet og ligger på førsteplass på Netflix i de fleste land. Intervjuet ble utført av Thor Aaberg, som også skrev Filmagasinets anmeldelse av filmen, som kan leses her.


Trollet virker veldig Kittelsen-inspirert, veldig sånn som man ser for seg norske troll, veldig preget av naturen. Nordmenn har vokst opp med Kittelsen og folkeeventyrene, men det er kanskje ikke det folk flest tenker på når de hører ordet troll nå om dagen? Mange vil nok tenke på folk som er tvilsomme og kjipe på nett. Påvirker det historiefortellingen?

Ine: Før traileren hadde sluppet og lanseringen av filmen fikk vi merch-capser det stod «Troll» på. Da tenkte jeg sånn: Jeg kan ikke gå rundt i skogen med denne capsen, fordi folk har andre assosiasjoner nå. Det er deilig å ta tilbake domenet fra disse andre type trollene.

Roar: Ja, vi må prøve å ta trollet tilbake! Jeg syns det er urettferdig mot norske troll at deres navn har blitt brukt om fæle folk i kommentarfelt.

Ine Marie Wilmann og Roar Uthaug

Denne filmen fremstår som en klar hyllest til monsterfilmsjangeren. Du sier at trollet er litt annerledes enn liknende monstre, er det andre måter du vil si at denne filmen skiller seg fra det formatet på?

Roar: Jeg har prøvd å gjøre det jeg ønsker å gjøre med alle filmer jeg jobber med, altså å prøve å få filmen til å føles ekte og sann, slik Ine sa. At det føles som rollene i filmen er ekte mennesker, ikke superhelter. Jeg ønsker at publikum skal kunne relatere seg til karakterene og føle at selv kunne havnet i situasjonene og kjenne seg igjen i hvordan rollefigurene reagerer. Vi ønsket å komme litt tettere på menneskene enn det man ofte gjør i denne type sjangerfilmer.

Ine: Altså å «grounde» eller «jorde» det.

Roar: Ja, å «jorde» det i virkeligheten og i mennesker du blir glad i. Jeg synes det alltid er viktig å prøve å ha litt hjerte i filmene mine.

Ine Marie Wilmann som Nora Tidemann, Gard B. Eidsvold som Tobias Tidemann, Kim Falck som Andreas og Mads Sjøgård Pettersen som Kaptein Kris.

Ine: Hvis man skal lage en sånn type film, så er det definitivt Roar man skal gjøre det med. Han har en unik evne til å ta sjangerfilmer, oppfylle forventningene til sjangeren, men samtidig ha et stort bankende hjerte i det hele, noe som gjør at filmene hans skiller seg fra andre slike filmer.

Det er veldig moro at Norge har begynt å produsere mer sjangerfilmer og eksporterer dem til utlandet nå. Ine, i denne filmen er du er en slags actionheltinne. Er det noen actionheltinner du har hentet inspirasjon fra til rollen som Nora Tidemann?

Ine: Nei, i utgangspunktet ikke. Da jeg leste manuset tenkte jeg: Hun er et helt menneske, denne Nora. Jeg følte at min oppgave med denne rollen var at jeg ikke skulle forholde meg så mye til sjangerkonvensjonene eller fokusere på å være actionheltinne. Jeg skulle først og fremst være et vanlig menneske, med et vanlig liv. Så kommer plutselig alle disse utrolige hendelsene inn i livet hennes og så takler hun det som best hun kan. Vi ville lage en ujålete, «jorda» Nora.

Jeg har hørt en del festlige historier knyttet til «placeholders» når man skal filme store monstre i liknende filmer. Jeg går ut ifra at hele trollet i utgangspunktet var CGI? Hvordan var prosessen med filmingen av trollet?

Ine: Vi hadde en drone med et rødt lys. Jeg og Kim Falck, som spiller Andreas i filmen, hadde et øyeblikk i begynnelsen når vi skulle begynne å filme hvor vi tenkte: «Shit, ja ikke sant. Dette kan jo lett bli skikkelig dårlig. Jeg skjønte plutselig hvor vanskelig det må ha vært for skuespillerne i alle sånne her type filmer». Det hadde jeg ikke tenkt før. Det er fordi man står der og må spille med sin egen fantasi. Man får jo ikke akkurat en strålende motspiller i den røde prikken…haha. Roar ropte ut beskrivelser som «Når trollet snur seg, da ser du at halen plutselig beveger seg, og så begynner de andre å skyte». Alt dette skal man bare stå og reagerer på i fantasien sin. Det er skuespillmessig en skikkelig øvelse i å tro på omstendighetene, med bare en drone som indikator.

Roar: Da vi filmet hadde vi bare en drone ja. Det som er kjekt med dronen er at du kan se ca. øyehøyde på trollet, omtrent 45 meter oppe. Ofte i slike filmer står man jo med en tennisball på en stang eller liknende for å indikere monsterets bevegelser. Det var veldig praktisk med dronen, ettersom man kan få den til å holde seg på et punkt i lufta, så få den til fly i 50 km/t over til et nytt sted. Dermed har man litt mer frihet, men det er jo som sagt bare et lite rødt, blinkende lys man har å forholde seg til.

Det høres komplisert ut for skuespillerne. Du sier «må tro det for å se det?” Er det like vanskelig for regissøren å forholde seg til en slik drone?

Roar: Jobben blir å hele tiden å minne på hva som skjer. De kan ikke se hva som egentlig skjer i filmen, så da blir jobben å selge inn hvor dramatisk det er, ikke sant?

Ine: Roar måtte hele tiden fortelle oss bildene han hadde i hodet, slik at vi kunne leve oss inn i dem.

Roar: Da må jeg gå mye mer i detalj, ikke sant? «Og da løfter han foten, og det raser ned en stein» osv.

Ine: Roar viste oss også noen visuelle framstillinger av trollet, slik at vi fikk et klarer blide av hva vi skulle se for oss, spikre i fantasiene våre hva det egentlig er vi forholder oss til i filmen.

Roar: Vi hadde også previsualisering på noen av CGI-scenene med trollet, slik at skuespillerne kunne se i veldig grove trekk hva som skulle skje. Men det var mange scener vi ikke hadde fullt ut, men det var definitivt til hjelp.

Den følelsen når man har stått opp og ikke fått i seg kaffen ennå. Bilde: Netflix

Hva vil dere si har vært det morsomste med å spille inn denne filmen?

Ine: For meg tror jeg det morsomste har vært å samarbeide med Roar og Kim, vi tre har vært veldig tett på hverandre. Jeg føler jeg hadde en veldig kjærlighetsfull høst. Det morsomste var å få være med inn i en slik pur glede over historiefortelling, å føle at man fikk være med tilbake til leirbålet og se hva det gjør med mennesker. Jeg har nok en hang til alvor, melankoli og dramatikk, ikke nødvendigvis lek og fantasi. Det var en av grunnene til at jeg ville være med på dette. Jeg tenkte at dette ville bra for meg, noe jeg trenger mer av i livet mitt.

Da vi var i skogen på Rena midt på natten og skulle filme var det helt spesielt.  Det var masse eksplosjoner, bilkanoner og bazookaer rundt oss, ting som i utgangspunktet ikke gjør noe særlig med mitt emosjonelle indre liv, men å stå der i skogen og se rundt seg på kanskje hundre voksne mennesker som lever seg helt inn i dette, var som å være barn på Leos Lekeland. Alt fra kamerateam til stuntteam levde seg så mye inn i denne filmen.

Da Roar midt oppi dette kommer gående med et uttrykk best beskrevet som «krøllete i ansiktet», husker jeg at jeg sa: «Nå har du det gøy Roar Uthaug! Nå føler jeg at du er i kontakt med han som var på vei til filmskolen og tenkte: Hvor fett hadde det ikke vært å lage en film om et troll som går opp Karl Johan?». Roar fortalte at han hadde hatt en miniatyrversjon av bilen vi bruker i filmen da han var rundt 14 år, som de pleide å proppe full med kinaputter og filme mens de sprengte. Dette var veldig «back to the roots». Vi trenger fantasi og lek, også som voksne. Det var det vakreste eventyret!

Roar: Det er absolutt den beste innspillingen jeg noen gang har hatt.

Ine: Det var takket være Roar Uthaug, ved roret, at det ble et så fint filmsett.

Gigantisk. Mosegrodd. Grinete.

Temaet tro tas opp i filmen, troen på det finnes mer enn det vi kan se, troen på seg selv og andre mennesker osv. Tobias i filmen har en god del konspirasjonsteorier, en form for tro som er mye utbredt for tiden. Man kan også se trollet som en slags naturkraft som hevner seg på utbygging og ødeleggelse av naturen. Tro og naturvern virker som underliggende temaer. I hvor stor grad var det et mål å få fram av disse temaene?

Roar: Jeg føler at naturvern, at det er naturen som slår tilbake når vi misbruker den, var det viktigste av de temaene, noe som Ine også brant for.

Ine: Da jeg leste manus for første gang tenkte jeg at jeg ikke er så vant til denne sjangeren. Jeg måtte se meg opp på monsterfilmer og skjønne sjangerkonvensjonene. Men jeg husker at da vi kom til dette med naturvern var det noe som klikket inni meg, og da jeg så at filmen er en slags ode til å fantasere og tro på det umulige, synes jeg det var vakkert. Jeg husker Roar sa at hvis man kan få folk til å se denne filmen og bli mer bevisst på den vakre naturen rundt oss så er også det veldig fint, på tross av at den er en underholdningsfilm.

Roar: Ja, og hvis vi også kan klare å skape interesse og engasjement for folkeeventyrene våre og kulturarven vår, så synes jeg det er veldig gøy. I forhold til konspirasjonsteoriene, så viser det seg jo at Tobias i filmen faktisk har rett, i motsetning til mange konspirasjonsteoretikere i virkeligheten.

Er det noe annet horisonten vi skal se opp for? Flere samarbeid mellom dere to?

Roar: Det håper jeg virkelig at det er, for det har vært veldig gøy å jobbe sammen!

Ine: Jeg venter spent på å få tilsendt manus for Troll 2 og 3 nå … hehe.

Slutten av filmen legger jo litt opp til det. Men jeg antar det er noe man ikke kan snakke så mye om.

Roar: Stemmer, kan ikke snakke så mye om det ennå.

Den er god! Tusen takk for intervjuet!