USA 2022
Serieskapere: Carlton Cuse, Graham Roland
Skuespillere: John Krasinski, Wendell Pierce, Abbie Cornish, Ali Suliman, Dina Shihabi, John Hoogenakker, Noomi Rapace, Michael Peña
Genre: Action, drama, thriller
Premiere: 21. desember (Prime Video)
Aller først, la meg komme ut av skapet som Tom Clancy fanboy. Som tenåring var filmene basert på hans bøker en no-brainer for meg, «Hunt For Red October» , «Patriot Games» , «Clear and Present Danger» , fulgte med en garanti om spenning med kule typer med kult utstyr i farlige situasjoner på farlige steder.
Filmene hadde også store budsjetter og store skuespillere, og satte en ny standard for kvalitets action. Sjangeren har helt klart blitt utvannet av tusenvis av kopier, men om Clancy navnet henger ved et produkt, kan du regne med kvalitet i alle ledd. Dette gjelder fortsatt 9 år etter forfatterens død. Kanskje det aller viktigste ved en Clancy-signert produkt, er at mannen hadde så sjukt peiling på CIA, militæret, våpen, teknologi, og spesielt Russland og tiden etter den kalde krigen, at han aldri trengte å dikte opp noe tullete, utrolig eller urealistisk. Som vi alle kanskje kan innrømme om dagen, så er realiteten i verdensbildet skummel nok for god spenning. Det Tom Clancy HAR diktet opp, er agenten Jack Ryan, som gjorde Clancy til en av verdens rikeste forfattere gjennom tidene, med en privatformue på 3 milliarder kroner ved hans død i 2013. Jeg jobber med en mye lengre artikkel om Clancy og hans ettermæle, den kommer på et senere tidspunkt.
Nå skal vi fokusere på Jack Ryan, og særlig sesong 3 med premiere på Amazon Prime nå i desember. Jeg har sett alle de 8 nye episodene, på til sammen rundt 400 minutter.
Jim Halpert, nei unnskyld, John Krasinski, (A Quiet Place, The Office) er tilbake i hovedrollen igjen etter en 3-års pause siden sesong 2. Krasinski kler rollen som den ydmyke men samtidig macho og sylskarpe analytikeren svært godt i alle 3 sesonger. Det kom noe overaskende på meg etter at han nærmest har bodd i stua mi som en slapp kontorist de siste 10 årene gjennom flerfoldige runder av alle sesongene av The Office (USA).
Sammen med et Clancy kvalitetsstempel og navn som Michael Bay (Armageddon, The Rock, Transformers) på executive producer siden, er dette en slow-burner som virkelig greier å engasjere over tid, spesielt om du liker spioner, hacking, telefonavlytting, droner, satellitter og krig og fred og sånt. Det er nok av action og spenning, men det er hjernen til Jack som er superhelten her, ikke biceps, gønnere eller raske biler.
I sesong 3 må Ryan gjennom store deler av Europa for å avverge at en avvikende russisk agent jobber med å manipulere Russland til å gå til krig mot verden, igjen. Timingen med nyhetsbildet er neppe tilfeldig. Jack Ryan liker nemlig best å kjempe mot realistiske farer, ikke skurker med katter på fanget eller hai under stuegulvet. Samtidig er han beskyldt for forræderi av sine egne, noe som frarøver ham alle de enorme ressursene CIA pleier å stille til disposisjon gjennom militæret. Mannen som er ekspert på å ødelegge planene til «rogue» agenter må nå gå «rogue» selv, og det er gøy. Men alle i en knipe har en venn de kan ringe når det virkelig gjelder, og i dette tilfellet har vi igjen gleden av å se den alltid fabelaktige og besnærende Michael Kelly (House of Cards, The Sopranos) som Mike November, han som stiller opp med et fly midt ut i jungelen når det er det eneste som hjelper. Kjemien mellom disse to er utrolig attraktiv på skjermen og i sjangeren. De fremstår ordentlig troverdige og kunnskapsrike, like mye rundt et kaffebord strødd med dokumenter som løpende ut av en helikopter med automatvåpen.
Produksjonsbudsjettet er såpass raust at de har tillat seg å filme alt på location i Tsjekkia, Hellas, Ungarn, Østerrike, Italia, og New York. Er Jack i Roma, så er VI også i Roma. Det samme gjelder Santorini, Praha, og Wien. Digg!
Lys, lyd, foto og klipp er suverene, action sekvensene perfekt koreograferte, våpenhåndteringen troverdig, og skurkene menneskelige som helten selv. Det er mye tanke bak, og høy kvalitet over alle episodene, som ikke nødvendigvis raser av gårde, men lar deg henge med på gravalvoret Jack stadig står foran. Jeg mener at flere av de beste episoden fra alle 3 sesonger er blant de som kommer.
Så er det en kamel eller to å svelge også, hvorav den ene er hvor pro-amerikansk alt er til slutt. I nyere tid har vi sett mere nyanserte forestillinger av verdensbildet, som lar oss kontemplere over hvem som har rett og galt og hvordan alle egentlig har litt rett og tar litt feil om hverandre hele tiden. I filmen «Clear and Present Danger» fra 1994, sier Jack Ryan; «there is no black, white or grey, only right or wrong». I bøkene ender han som president i USA, så det er kanskje naturlig at han er en ultra-patriot, men jeg er usikker på hvor positivt det er om dagen. Selv om Ryan 2022 ER kommet lengre, så gjennomsyrer denne holdningen fortsatt Ryan universet. Dette er noe jeg som europeer ikke bare kan godta uten videre. Den andre kamelen har med språket å gjøre. Noe av det beste for meg med en annen knallgod spionserie, den franske «Le Bureau» var at franskmenn snakket fransk sammen, persere, persisk, tyskere tsyk osv. De som brukte engelsk gjorde det i troverdige sammenhenger, ikke bare fordi jeg som seer skulle slippe å lese teksten. Men det er en fransk serie. Amerikanere er nok mye vanskeligere å ha med å gjøre her, jeg skulle bare ønske å slippe å høre en russisk offiser snakke med en annen russisk offiser på en russisk base i Russland, på gebrokkent engelsk. Det trekker troverdigheten litt ned for min del. La de snakke russisk, jeg kan lese både norsk og engelsk.
Men utenom at jeg blir bitte litt fornærmet over dette, har jeg sett ferdig en knallgod underholdningsserie som passer perfekt til mørke netter med mange fridager foran seg. Spesielt for en som er mett på «Mission Impossible» «Kingsmen» eller «Fast and The Furious» agenter, er det godt med litt old-school katt-og-mus spion-lek igjen, hvor menneskehjernen og dens kunnskap er det skarpeste våpenet.
Nicholas Emmanuel Carlie