Australia 2021
Regi: Justin Kurzel
Skuespillere: Caleb Landry Jones, Judy Davis, Anthony LaPaglia, Phoebe Taylor, Sean Keenan
Genre: Drama/Thriller
Premiere: 9. desember
Det vi vet helt sikkert om Port Arthur massakeren i Tasmania, 1996, er at Martin Bryant tok med seg en stor sportsbag til et hyggelig turistområde fyllt med ferierende familier, og bestilte seg lunsj. Når han var ferdig med maten satt han en videokamera på bordet, og tok to automatvåpen opp fra sekken.
Da han ble arrestert dagen etter, hadde han tatt livet av 35 mennesker, hvorav de yngste var 3-år gamle Grace og hennes 6-år gamle søster Madelen. 28 mennesker til ble skadet, i det som er det verste massedrapet i moderne australsk historie. Kun 2 av ofrene hadde noen form for kjennskap til Bryant fra før.
Med filmen NITRAM (2021) har regissør Justin Kurzel (Macbeth, Assassins Creed) og manusforfatter Shaun Grant (The True History of the Kelly Gang, Snowtown) tillatt seg å spekulere i hvorfor og hvordan den da 25 år gamle Bryant kunne havne i en så dyp livskrise at han vurderte massedrap som et gyldig utrykk for sin frustrasjon.
Filmen er en kunstnerisk seier. Hele 8 priser fra «Australian Academy Cinema Television Awards», samt en «Cannes Best Actor Award» til en brilliant Caleb Landry Jones i hovedrollen. Han kommer vi tilbake til litt senere i artikkelen.
Nitram, (Martin baklengs), er vanskelig å se på, men når den er ferdig sitter man igjen med en følelse av å ha sett den beste og mest respektfulle skildringen av en ekte massedrapsmann noen gang laget. Ikke en gang i løpet av 1 time og 52 minutter er den spekulativ eller overdrevet. Den er edruelig, dyptpløyende, og innimellom sympatisk mot en ung mann med så store psykiske lidelser at ingen i bygda vil ha noe med ham å gjøre. Vi forstår at han lider, uten å helt få vite årsaken eller trenge en forklaring. Akkurat dette elementet i filmen minner meg om følelser jeg fikk for The Joker, spilt av Joaquin Phoenix.
Hvis vi skal bruke historiske datoer som en tidslinje, møter vi Nitram og hans foreldre omtrent fire år før han ble dømt til livstid, ganger 35. Han er opptatt av kinaputter og gressklipping. Han går dør til dør i nabolaget, og prøver å tjene litt penger for å kjøpe seg et surfebrett som han håper vil gi han innpass i det kule surfemiljøet nede på stranda, der hvor de søte jentene henger.
Det er bak en av disse dørene han treffer Helen, (Essie Davis: Lambs of God, Game of Thrones), en eksentrisk arving som bor alene med sine 10-12 hunder og noen katter. De finner sakte men sikkert frem til et spesielt vennskap. Denne delen av historien er også historisk korrekt. Hvordan vennskapet var bak lukkede dører er det ingen andre en Bryant som vet, men filmen gir oss her noen øyeblikk hvor vi opplever at to utstøinger, raringer, underlige skruer (kjært barn), finner en boble hvor de kan være seg selv og få lov til å være rare sammen. De spiller piano, går tur med hundene, synger og ler sammen. Også planlegger de en tur til Los Angeles, hvor Martin vil realisere drømmen om å lage en film sammen med Helen. Hun gir han etterhvert også masse dyre gaver, i form av biler, kamera, klær, og ikke minst det surfebrettet han har ønsket seg hele livet.
Det er et øyeblikk hvor de spiller piano sammen, og hun ser ham i øynene og sier helt oppriktig, «You look like a moviestar» , hvor jeg tror at alt kommer til å løse seg for dem, hvor jeg tror at han har funnet ekte kjærlighet og kan helbredes. Kanskje det kunne ha skjedd, men hun blir revet bort fra ham på tragisk hvis, og da vet man innerst inne at alt håp er ute.
Hans foreldre gjør så godt de kan, moren Carleen (Judie Davis: The Man Who Sued God, The Dressmaker) holder motet oppe og sørger for at sønnens anti-depressive medesiner ikke går tom. Faren (Anthony La Paglia: Without a Trace, Frasier) vil gjerne ha med sønnen på et Bed and Breakfast prosjekt han drømmer om, men når oppkjøpet av drømmeeiendom går i vasken, går far i en dyp depresjon som leder til hans selvmord. Igjen historisk korrekt, er at de to ofrene som Bryant hadde kjennskap til, er det ekteparet som kjøpte denne eiendommen fra under nesa på far, som igjen gjør at Nitram klandrer de for sin fars nedtur.
Plutselig alene i et stort hus og en halv million dollar i arv fra Helen, finner hovedkarakteren en ny energi og selvtillit. Han oppgraderer den tidligere så sjuskete garderoben sin, er ute og farter i fine biler, og, ganske avgjørende for fremtiden, begynner å samle på og trene med automatvåpen.
Caleb er en rockemusiker/skuespiller kjent fra blant annet Three Billboards Outside of Ebbing, Missouri, og Banshee i X-Men. Amerikanerens prestasjon i denne australske filmen er noe av det beste jeg har sett på mange år. Han spiller Nitram fullstendig uten hensyn til hvordan han selv fremstår. Han er ofte lettkledd uten at han har vært til den typiske Hollywood PT’n først. Håret slenger rundt hodet som en mopp, og øynene er ofte tårevåte, sinte eller sløve fra anti-depressivene. Hans sinneutbrudd er aldri urealistiske, men heller såre og ektefølt, grunnet i ekte frustrasjon.
Siden jeg nylig har spilt inn en podcast om engelske dialekter og aksenter, vil jeg påstå at hans lokale tasmanske dialekttolkning er i verdensklasse. Man tenker i hvertfall aldri på at han er en Hollywood type som har vært med i Marvel-universet. At han i filmen er omringet av noen av de mest prisbelønnede australske skuepillerne noen gang, gjør dette til en film man gjerne kan se om og om igjen kun for å nyte skuespiller kunst, om man bare hadde orket å besøke så mye tristesse oftere. Jeg har sett filmen alene, og hadde desperat behov for en klem og en hånd å holde i under hele filmen. Er du pårørende til en med psykisk lidelse vil jeg anbefale sterkt at du har god selskap under filmen, for dette er ikke lørdagskos, men en viktig og krevende fortelling om et menneske som representerer mange blant oss som virkelig ikke vet hvordan de skal passe in i rammene vi andre tar for gitt.
Regissøren har anledning, med så mange flinke folk foran kamera, til å droppe alt som heter finurligheter og fjonge filmtriks. Ingen scene er kunstig lyssatt, og musikk er kun tilstede om det er en radio på eller en piano som spilles. Det er dystert, men også svært forfriskende å se en film med en så tung historie bare være seg selv på enklest mulig måte.
Slutten av filmen lar jeg være å kommentere, men kan fortelle at sluttplakaten kommer med en kraftsalve til australsk våpenpolitikk. Tasmania er eneste australsk stat som nekter å bli med på de nye lovene som trådde i kraft kun 12 dager etter skytingen var et faktum. Helt tilbake i 1987 stormet statsministeren ut av et møte om våpenregulering med følgende ord:
«It will take a mass shooting in Tasmania for them to apply stricter gun control»
Masseskytingen kom, men det er i dag flere automatvåpen i australske hjem en det var i 1996.
Nicholas Emmanuel Carlie