USA 2022
Regi: Rian Johnson
Skuespillere: Daniel Craig, Edward Norton, Kate Hudson, Dave Bautista, Janelle Monáe, Kathryn Hahn, Leslie Odom Jr., Jessica Henwick, Hugh Grant, Ethan Hawke, Kareem Abdul-Jabbar
Sjanger: Krim
Norgespremiere: 23. desember 2022 (Netflix)
Midt under pandemien mottar en svært eksklusiv liten gjeng med steinrike bestevenner hver sin kryptiske invitasjon til en øy. Der skal de være sammen over helgen og leke en avansert utgave av cluedo, for å underholde seg selv og deres vert Miles Bron (spilt av Edward Norton).
Gjengen er en veldig underholdende og ganske imponerende samling med mennesker. Vi har geniet og tenkeren Lionel Toussaint, (Leslie Odom Jr), den nevrotiske og tydelig ikke-like-pen-som-de-andre politikeren Claire Debella (Kathryn Hahn), tidligere supermodell nå moteskaper Birdie Jay (Kate Hudson), kongen av Twitch, mannerettighetsforkjemper Duke Cody (Dave Bautista) og den veldig sinte men veldig stille gründeren Cassandra «Andi» Brand (Janelle Monae).
Merkelig nok dukker også Benoit Blanc (Daniel Craig) opp på båtkaien i Hellas, uten å ha noe som helst forhold til verten eller resten av denne indre kjernen. Han har også fått en invitasjon, eller? De andre stiller ikke noe særlig spørsmål til vertens valg, frem til hun siste dukker opp, hva i all verden er det hun gjør her? Ja så var hun en del av vennegjengen, men noe har skjedd, og det blir stygge blikk og hvisking hele båtturen over til øya, hvor Miles sitter på stranda og spiller Blackbird, på gitaren Paul McCartney skrev den på, før han tar alle med in for å vise at han har kjøpt den ekte Mona Lisa av frankrikes regjering som trengte litt cash.
Hele filmen er som en godteributikk for øynene. Regissør Rian Johnson (Star Wars: The Last Jedi) er god på dette. Hele filmen ser ut som et moteshow i perfekt Gresk sollys. Det er så glamorøst og pent og oser så mye økonomisk overskudd at man kan tillate seg et øyeblikk med misunnelse uten dårlig samvittighet. Filmen treffer blink i forsøket på å fremstille rikdom som drit-sexy.
Skuespillerne nyter disse rammene, og leverer gode karikaturer av stereotypiske egosentriske power-players i en verden hvor alt er lov på en privateid øy som hadde gjort den rikeste Bond-skurken grønn av sjalusi. Holmes og Bautista er spesielt gode i sine roller. Bautista spiller en Andrew Tate møter The Liver King figur, en overtrent og overtent konge av sosiale medier med en pistol i trusa og veldig lite behov for overdeler. Holmes som Birdie Jay er midt i blinken i sin tolkning av en litt dum og ufrivillig rasistisk moteskaper med telefonforbud grunnet manglende wokeness. Edward Norton synes jeg som regel alltid er god, og her har han fått spille en blanding av Richard Branson og Elon Musk, men gjør det på en overaskende kjedelig måte. Daniel Craig virker til å ha byttet ut sine 2 replikker i timen som Bond med en avtale om å kunne holde en monolog så ofte han føler for det som Blanc. Arbeidsmetodene har Blanc stjålet fra Colombo, som var ekspert på å spille dum og uskyldig mens han manipulerte rommet rundt seg til å avsløre seg selv. Jeg forstår at Craig storkoser seg som skuespiller igjen, men for min smak blir denne rollen litt vel overspilt. Stjerne for meg og etter hvert også historien er Janelle Monae. For et blikk! For en ro! Her snakker vi «presence» som vi sier på engelsk.
Det mangler aldri på visuell eller kunstnerisk nytelse underveis, til det er foto og regi for bra, men den store skuffelsen kommer når mysteriet går mot en løsning. Denne middagsleken de skal gjennomføre blir nemlig avblåst etter at Blanc løser liksommordet før forrettene er servert. Dårlig gjort. Men da kan vi også komme i gang med en ordentlig sak.
Etter litt over en time får vi faktisk se hele filmen om igjen, fra et veldig avslørende tilbakeblikk, gjennom hele ankomsten og det første døgnet på øya, bare denne gangen fra en vinkel som forklarer oss hvordan, som er var det eneste jeg lurte på i grunn. Hvem og hvorfor var enkelt.
Forventingene mine var høye passe lenge. Her har du et lerret og et galleri som sikter høyt og har all anledning til å fortelle en rivende god detektiv historie, en hvor jeg ønsker å mistenke alle underveis, kun for å få mine teorier knust av en artig vri. Det skjedde dessverre aldri. Jeg løste saken alt for tidlig, og de små øyeblikkene hvor jeg trodde jeg hadde tatt feil gikk fort over. Det manglet altså en grunnleggende spenning i selve saken for meg, og alle plot-twists styrte meg som seer bare nærmere min tidlige og korrekte konklusjon. At hele motivasjonen er noe så grunnleggende som enkel grådighet er også en linje jeg ønsker å se utfordret i kommende Knives Out filmer. Penger er kanskje alt for de som er med på øya, men det er noe fantasiløst over retningen filmen tar som gjør den til en helt vanlig detektiv episode fra en vanlig påskekrim hvor rikinger er involvert i drapssaker.
Glass Onion er stappfull av referanser til både filmklassikere og mediepersonligheter. Det er mange direkte nikk til Agatha Christie, Sherlock Holmes, Hercule Poirot, og som nevnt Colombo. Karakterene er karikaturer av flerfoldige kjendiser, spesielt i SoMe sjangeren. Det er mye å humre av og speide etter om du setter pris på litt meta humor til popcorn kvelder. Jaggu meg føler også store deler av den første timen ut som en Bond film, med strykere og hele pakka. Slutten minner mye om «Kingsman». Den er svært god til dette og det hele gjør filmen mer morsom en mystisk eller spennende. Perfekt til popcorn og brus, ikke likeså til ost og vin for å bruke det bildet.
Flere «Knives Out» på vei
Den første «Knives Out» kom som en hyggelig overraskelse i 2019. Den ble så godt mottatt at Netflix måtte by 4 milliarder kroner og tilby Daniel Craig 500 millioner kroner per film for å sikre seg både «Glass Onion» og enda en oppfølger. Amerikanske filmmedier omtaler denne avtalen som starten av en ny æra i streaming vs. kino krigen.
Jeg blir gjerne med Benoit Blanc på tur neste gang også, men håper at han jobber med en litt mer komplisert sak når den tiden kommer. Med den lønna han får burde han takle det.
Nicholas Emmanuel Carlie