avatar flying fish

Avatar: The Way of Water

Et visuelt storslått mesterverk.

avatar beach
5

USA 2022
Regi: James Cameron
Skuespillere: Sam Worthington, Zoe Saldaña, Sigourney Weaver, Stephen Lang, Kate Winslet
Sjanger: Science-fiction
Norgespremiere: 14. desember 2022


Da den originale Avatar for første gang glitret over kinolerretene i 2009, var det mange av oss som lot oss forføre. Filmen revolusjonerte den tidens spesialeffekter og bruk av 3D, og var årevis foran alt annet vi kunne se på kino den gangen. Dette var starten av James Camerons epos, et mesterstykke i verdensbygging og science fiction, og et talerør for regissørens store fanesaker: miljøvern og urfolksrettigheter.

Ikke uventet dro filmen med seg politikk inn i diskusjonene, og det er vanskelig nå å snakke om Avatar­-universet uten å snakke miljøvern. For de av oss som er engasjert i disse temaene, var det spesielt fornøyelig å se tre meter høye Na’vi (urbefolkningen på planeten der handlingen foregår) banke livskiten ut av skyteglade spesialsoldater og grådige miljøsvin. Filmens endelige oppgjør, der selve planeten Pandora vender seg mot inntrengerne, inspirerte til både jubel og tårer i kinosalene.

Men ikke alle lot seg forføre av James Camerons filmunivers. Noen vil kalle regissørens entusiasme for miljøvern og urfolksrettigheter en politisk motivert besettelse, og sant nok, filmens budskap er ikke akkurat subtilt. Denne gangen blir fokuset rettet mot havet, og jeg regner nok med at dette vil sette sinnene i kok hos flere i Norge og et par andre land i verden, da hvalfangst og drap av havpattedyr er et sentralt tema.

Neytiri (spilt av Zoe Saldaña) og Jake Sully (spilt av Sam Worthington).

Og om du ser ekstra nøye på kinorelanseringen av den originale Avatar i månedene før Avatar: The Way of Water, legger du merke til at det lagt til en kort scene helt på slutten, der den grådige Parker Selfridge (spilt av Giovanni Ribsi) konfronterer Avataren Jake Sully (spilt av Sam Worthington) og truer: «You know this isn’t over.» Kanskje disse filmene likevel er en besettelse for James Cameron, for du har kanskje hørt om hans planer om en hel serie med Avatar-filmer.

Jeg ble invitert til en av de aller tidligste visningene av Avatar: The Way of Water på Park Road Post Production, som ikke bare er Peter Jacksons private kino i Wellington, New Zealand, men også stedet filmen ble ferdigstilt. Det var en veldig spesiell opplevelse med mye hemmelighold. Og etter ha sett den over tre timer lange filmen med Art Director’en og et par andre som hadde jobbet på den, merket jeg hvor glad jeg var for at dette slettes ikke var over.

Den lille scenen som ble klippet inn i relanseringen av den første filmen er kanskje et av mange tegn på James Camerons ambisjoner for dette filmuniverset. Besettelse eller ei, det som er helt sikkert er at den følelsen du satt med etter å ha sett den første filmen, enten du elsket eller hatet den, den vil du få igjen i Avatar: The Way of Water.

For her er alt skrudd opp til nivå 11!

Kate Winslet som Ronal, en av de nye vi møter fra de Maori-inspirerte havklanene.

I Avatar: The Way of Water er vi tilbake på den idylliske planeten Pandora. Ti år har gått siden den tidligere marinejegeren Jake Sully ga fra seg sin lammede kropp for å leve som en Na’vi med sin store kjærlighet Neyteri (spilt av Zoë Saldaña). De har en hel familie nå, og et vennskap og samarbeid med de menneskene som kjempet sammen med dem for å frigjøre planeten fra inntrengerne i den første filmen. Idyllen er komplett. Na’vi-folket lever i total harmoni med sine omgivelser, med planeten Pandora og sin naturånd Eywa.  

Men som Parker Selfridge sa, dette er ikke over, og idyllen blir knust av en flåte romskip fra Jorden. Mange mål med urgammel jungel blir svidd av i det skipene setter fra seg sin last. Denne gangen er det ikke gruvedrift av det verdifulle og humoristiske navngitte «unobtainium» som er målet, men invasjon! De innfødte skal uskadeliggjøres før den industrielle utnyttingen av planeten kan fortsette.

Jake Sully (spilt av Sam Worthington), Ronal (spilt av Kate Winslet) og Tonowari (spilt av Cliff Curtis).

Krig er det eneste svaret, og igjen er mennesker og Na’vi i tottene på hverandre. Det er ingen tvil om hvilken side vi blir med på. Her er det ingen Team Na’vi eller Team Human. Langt mer enn i den første filmen blir de invaderende menneskene fremstilt som kyniske, grådige natursvin som gjør alt for penger på konto. Det blir kanskje litt karikatur nå og da, men med verdensbygging som dette, er det veldig lett å tilgi.

Noe av kritikken mot den første filmen var at handlingen var nokså enkel. Den gangen dyppet James Cameron tåa forsiktig i Avatars filmunivers med en handling vi lett kunne kjenne igjen og forstå. Det fungerte for de fleste, og med den lærdommen, samt over et tiår med utvikling, tar regissøren oss med på en langt mer omfattende historie satt i en verden som både puster og lever.

Historien denne gangen er en om hevn og familie, og det å beskytte de man elsker. Etter at det kommer fram at Jake Sullys tidligere kommandør, den brutale oberst Quaritch (spilt av Stephen Lang) er tilbake på hevntokt i sin egen avatar-kropp, må Jake Sully ta med familien og rømme for å beskytte sin klan. Reisen går ut mot havet til havklanene der Jake og familien må lære seg å leve for å finne beskyttelse.

Stephen Lang som Quaritch er en langt mer nyansert skurk denne gangen.

Men Quaritch og hans lag med avatar-soldater er på sporet, og Jake må igjen ta opp kampen mot sin gamle fiende for å beskytte sin familie og det samfunnet han har blitt en del av.

Det første du vil legge merke til når filmen begynner er hvor slående vakker den er. Det er nesten uvirkelig hva James Cameron og Lightstorm Entertainment, med god hjelp av blant annet Wētā Workshop, Wētā FX og mange flere selskaper har fått til i de siste ti årene. Spesielt i det visuelle uttrykket er Avatar: The Way of Water milevis foran den allerede imponerende forgjengeren, og imponerer på et helt annet nivå enn alt annet som har vært å se på kino frem til nå.  

Nevnte jeg hvor slående vakker denne filmen er?

Den godt oppdaterte «motion capture»-teknologien som brukes gjennom filmen er nå så avansert at du raskt glemmer at du ser på digitalt genererte figurer i stedet for ekte mennesker. Det er også helt tydelig at James Cameron har brukt mye tid på å utvikle Avatar-universet videre til å bli mer omfattende, dypere og mer troverdig i hver minste detalj.

Avatar: The Way of Water er en visuelt storslått opplevelse og hyllest til naturen satt i et fantastisk og stadig mer omfattende science fiction-univers. Med denne filmen tyder alt på at James Cameron har tatt kinofilm til neste nivå, og det skulle ikke forundre meg om filmen baner vei for en ny æra i 3D-teknologi, på godt og ondt. Det er i alle fall helt sikkert at filmen bør sees på det største lerretet du kan finne og helst med 3D-briller på nesen.   

Avatar: The Way of Water er filmen for oss som har savnet Pandora. Velkommen tilbake!

avatar beach
Avatar: The Way of Water
5