USA/Frankrike/Mexico 2022
Originaltittel: Guillermo del Toro’s Pinocchio
Regi: Guillermo del Toro
Medvirkende: Gregory Mann, Ewan McGregor, Ron Perlman, Finn Wolfhard, Tilda Swinton, Cate Blanchett, Christoph Waltz, Burn Gorman, John Turturro, Tim Blake Nelson, David Bradley
Sjanger: Animasjon/Drama/Familiefilm/Fantasy
Lengde: 114 minutter
Kinopremiere: 25. november 2022
Nexflix-premiere: 9. desember 2022
Pinocchio, den magiske tredukken av en gutt hvis nese vokser seg lengre når han lyver, er verdenskjent. Men historien om Pinocchio demrer gjerne ikke like fort for mannen på gaten. Den stammer fra Carlo Collodis bok Pinocchios eventyr, fortellingen om en dukkemann fra 1883, dog først publisert i gjennom flere utgaver av et barneblad noen år før. Men for de fleste av oss er det Disney sin animasjonsfilm fra 1940 som definerer Pinocchio og hans historie.
Godt er det derfor at det nå kommer en ny filmatisering av historien. Denne gangen med stop motion-animasjon. Det er samme type animasjon som er brukt i f.eks. Flåklypa Grand Prix. Bak filmen står Guillermo del Toro; han har mange kjente filmer under beltet både som produsent, regissør og manusforfatter. Og om jeg bare skal trekke frem én av hans andre filmer må det for min del bli Pan’s Labyrinth (2006).
Historien spiller seg ut fra første verdenskrig til mellomkrigstiden i fascistiske Italia. Den begynner med den lykkelige gutten Carlo som bor med sin far Geppetto. Geppetto er landsbyens fattig treskjærer, og de to har det godt sammen helt til Carlo går bort som følge av en krigshandling. Geppettos sorg vil ingen ende ta og driver ham til slutt, i alkoholrus, til å lage en trekkedukke av en gutt. Tredukken er laget av furu og fortsatt uferdig – den har f.eks. bare ett øre – når en fe utviser medlidenhet overfor Gepetto ved å gi dukken liv. Og det er en uregjerlig og umoden personlighet for følger med til Pinocchio. Samtidig blir en snakkende gresshoppe utnevnt av feen til å bli hans rådgiver og samvittighet. Gresshoppen skal bo i Pinocchios hjerte, eller rettere sagt hjertehulrom. For Geppetto er Pinnochio en sterk kontrast til lydige Carlo. Men Geppetto finner alikevel veien tilbake til sin rolle som klok far. Dog ikke før Pinnochio drar avgårde med et omreisende tivoli, ender opp i en ungdomsleir for unge fascister, for så å ende opp i buken på et sjøuhyre. På veien blir hans også skutt og drept av Mussolini for å ha sunget om bæsj.
Gjennom Pinnochio får vi oppleve et fascistisk Italia med mange «Viva Mussolini!» Det blir like komisk som Sound of Music sine mange hilsninger til en annen kjent fører på samme tid. Dette blandes sammen med slapstick og noen morsomme karikerte rollefigurer for å gi en fin kontrast til Geppetos sørgelighet.
Animasjonsteknikken fungerer godt for filmen sammen med stemningskapende lysbruk og musikk. I scenen hvor en fortapt Geppetto i sin fortvilelse tilvirker Pinocchio kan man nesten fornemme den stramme lukten av en fyllik. På den andre siden, eller kanskje det er samme side, er fruktfatet av stemmeskuespillere også noe som hever verket. Filmen er en glede å se og et fint bidrag til filmatiseringen av Pinnochio. Nå skal skal det nevnes at Disney tidligere i år slapp sin egen nyproduksjon av Pinnochio. Det er nok ikke tilfeldig at de to filmene har premiere så tett på hverandre, men med dagens strømmevirkelighet er det mer et luksusproblem enn noe annet.
Jon Christian Brekke
