USA 2022
Regi: Dan Trachtenberg
Skuespillere: Amber Midthunder, Dane DiLiegro, Harlan Blayne Kytwayhat, Dakota Beavers
Genre: Science Fiction
Premiere: 5. august (Disney+)
Si meg én ting: er det egentlig mer å si om Predator-filmene? Det var den ene med Schwarzenegger på 80-tallet, og så har det vel egentlig gått nedover i årene som har gått. Men det viser seg at det egentlig er en hel del å snakke om, ikke minst med Dan Trachtenbergs nyeste innslag i filmserien, som er den beste siden originalen.
I Prey blir vi med ut av både jungelen og storbyen, tilbake 300 år til en verden Comanche-nasjonens verden i Nord Amerikas villmark. Her møter vi Naru, som forsøker å finne sin plass i stammen. Hun er spilt av Amber Midthunder, og passende nok er hun en del av det samme urfolket. Dette er en historie om jegere og mytologier, og hvordan Commanche-folketro møter en fremmed skapning fra verdensrommet. Kombinasjonen er sterk.
Når vi møter Naru lever hun livet sitt i skyggen av sin eldre bror og stammens modigste krigere. Hun ønsker å bevise at hun kan være en av dem, og ser etter en måte å vise sitt mot. Når hun en dag ser et mystisk brennende objekt fly gjennom skyene, tror hun at hun har sett den mytiske Ildfuglen, et tegn på at hennes sjanse endelig har kommet. Hun setter ut på en reise for å «jakte på det som gjør jegere til bytte». Hennes eldre bror, Itsee (spilt av Harlan Blayne Kytwayhat), er med som støtte og beskyttelse. Deres forhold føles ektefølt og autentisk.
Sjansen hennes kommer når en av stammefolket blir tatt av et rovdyr. Jegere drar ut, men det de ikke vet, er at den fremmede skapningen, en Predator (eller mer riktig en Yautja, om du snakker nerd), har landet i området for å jakte på de største og farligste byttene i området. Denne Predatoren (spilt av Dane DiLiegro) er mer primitiv enn vi har sett i tidligere filmer, både med tanke på teknologi og fremgangsmåte. Men sammenlignet med andre filmer i serien, går Prey for mer «show-don’t-tell» når det kommer til hva denne skapningen faktisk er. Og det fungerer!
Prey gir oss også noen av de beste spesialeffektene i Predator-serien, spesielt når det gjelder jegerens usynslighet. Hele filmen er også filmet utendørs i Calgary, med kun naturlig lys til villmarkscenene. Regissør Dan Trachtenberg (10 Cloverfield Lane, The Boys, Black Mirror) må ha jaktet på det naturlige lyset hardere enn Schwarzenegger jaktet på sin Predator på 80-tallet. Men det var verdt det, for filmen er vakker, og den kjennes mer autentisk enn mye av det vi ser fra de store Hollywood-produksjonene. Fantastiske kostymer og sminke en selvfølgelig viktige medspillere.
Om jeg skal sette fingeren på én ting i en ellers fantastisk film, så er det at visse scener kan bli noe langdryge, med unødvendig mye dialog og forklaring. Og dette sier jeg ikke ofte: Prey ville hatt godt av en aldri så liten runde til i klipperommet. Den føles hakket for lang, og hadde den vært bare litt kortere, hadde denne ellers knallsterke filmen vært enda bedre.
Men det er ingen grunn til å klage her. Dan Trachtenberg er spesielt dyktig til å fortelle nye og originale historier i etablerte filmunivers, Prey er intet unntak. Jeg mistenker også at produsent Jhane Myers, selv medlem av Commanche-nasjonen, har vært viktig som både filmskaper og kulturambassadør i denne produksjonen. Filmen ville ikke vært det samme uten denne autensiteten og innsikten inn i samfunnet til det Amerikanske urfolket.
Kai Simon Fredriksen