Storbritannia 2022
Serieskapere: Neil Gaiman, David S. Goyer, Allan Heinberg
Skuespillere: Tom Sturridge, Jenna Coleman, Gwendoline Christie, Boyd Holbrook, Kirby Howell-Baptiste, Patton Osward, Charles Dance, David Thewlis, Stephen Fry, Mark Hamill. Sanjeev Bhaskar, Askim Chaudhry
Premiere: 5. august (Netflix)
Da var tiden inne. Neil Gaimans episke tegneseriemesterverk, The Sandman, har blitt filmatisert i serieformatet, noe mange lenge trodde var umulig. I året som har gått har en betydelig andel av fans av Gaimans verker vekslet mellom glede og frykt. Å filmatisere The Sandman kunne gått så veldig, veldig galt. Heldigvis gjorde det ikke det. Langt derifra!
Jeg har ikke vært fan av Neil Gaimans tegneserieunivers veldig lenge, og jeg oppdaget egentlig The Sandman da jeg hørte Audibles lydbok-drama, som er lest og dramatisert av en fantastisk rollebesetning. Det inspirerte meg til å skaffe tegneseriene, og jeg ble helt bergtatt. Mytene, kreativiteten, verdensbyggingen, samt Neil Gaimans nye tolkninger av gamle historier og sagn, var fantastisk.
Å gå i dybden i det mytiske universet Neil Gaiman skapte til The Sandman vil ta for lang tid. Drøssevis av artikler og bøker bare om alt rundt The Sandman kunne sikkert blitt skrevet. Og når jeg tenker meg om, så har det vel allerede blitt gjort.
Men la oss i det minste skrape litt på overflaten. I begynnelsen av all eksistens var det en familie. De var søsken, og ingen vet helt hvor de kom fra. De hadde liksom alltid vært der. Deres formål var å representere og styre over visse deler av universets byggeklosser, og av den grunnen ble de kalt «The Endless» fordi de rett og slett var uendelige. De var der i begynnelsen, og når alt er over, ville den siste av den slå av lyset på veien ut. Disse gudelignende skapningene var Death, Destiny, Desire, Dream, Delirium, Despair og Destruction. I styringen av sine riker var de ofte i kontakt med universets skapninger, både dødelige og udødelige. Og etter hvert som kontakten ble hyppigere, var det enkelte dødelige som forsøkte å utnytte dem, og til og med forsøkte å få overført noe av denne makten over universet til seg selv.
I The Sandman møter vi Dream, også kalt Morpheus, spilt av Tom Sturridge, som ser ut som han er spesifikt konstruert til denne rollen – perfekt casting, med andre ord. Som Drømmenes Konge har Morpheus formet og påvirket menneskers og andre skapningers drømmer så lenge de har eksistert. Fra hans trone i drømmeverdenen har han reist ut i universet og inn i drømmer, som han har forandret, påvirket og livnært seg av. Og noen av disse drømmene – og marerittene – har fått egne liv i drømmeverdenen, og Morpheus jobber hardt for å holde dem der de skal være.
Men når den maktgale okkultisten Roderick Burgess (spilt av Charles Dance) ved en feil tilkaller Morpheus etter et ritual (målet var egentlig å fange Death), blir Dream holdt fanget i flere tiår, noe som påvirker alle i verden. Noen mennesker sovner uten å våkne igjen, mens andre får ikke sove i det hele tatt. Morpheus planlegger sin flukt, men som en av The Endless kan han ta seg god tid. Målet er å slippe ut og ta tilbake sin trone i drømmeverdenen.
The Sandman er i all hovedsak en episk og mørk fantasy-historie om en konges møte med sine feil, og med den mytiske verdenen rundt oss. Her møter vi mange av hans venner, fiender, undersåtter, søsken og andre rivaler, inkludert Lucifer Morningstar (spilt av Gwendoline Christie) og det rømte marerittet/seriemorderen en smak for øyeepler The Corinithian (spilt av Boyd Holbrook). Dette er en mørk historie, ofte marerittaktig, spesielt med tanke på David Thewlis’ rolle som den morderiske, sannhetssøkende psykopaten John Dee. Men den er samtidig dypt rørende. Som i tåredryppende rørende! Jeg utfordrer deg til å se episoden The Sound of Her Wings uten å felle en eneste tåre.
Handlingen i The Sandman veksler mellom vår virkelige, dødelige verden – grå, kjedelig og vel, virkelig – og de fantastiske, mytiske og ofte grusomme verdenene vi ikke ser, fra Drømmenes Verden til Helvete der Lucifer Morningstar sitter på sin trone. Denne motsetningen fungerer utmerket i serien. I én scene kan vi være de relativt allminnelige i Londons gater, mens i neste scene kan vi se Morpheus diskutere med Lucifer om hvilke regler som gjelder i Helvete.
Rollebesetningen i The Sandman er utmerket, selv om den bød på noen overraskelser nå og da. Dette har kanskje noe med at jeg begynte mitt dypdykk i The Sandman-universet ved å høre på de veldig så gode lydbøkene fra Audible, og skuespillerne der var med på å legge lista til forventingene mine. Men det skal sies at Gwendoline Gwendoline Christie i rollen som Lucifer Morningstar (også kjent som Satan) var en virkelig positiv overraskelse for meg. I lydbøkene blir Lucifer spilt av den britiske skuespilleren Micheal Sheen, noe som kanskje vil få Good Omens-fansen her til å humre litt.
Kirby Howell-Baptiste var også en hyggelig overraskelse som Death, og står for noen av seriens mest emosjonelt vanskelige scener. Samtidig kunne jeg ikke gjøre annet enn å savne Kat Dennings sin tolkning av rollen i lydbøkene, som kanskje stemmer hakket bedre med tegneseriene. Men Howell-Baptiste er utmerket i rollen som Death, så her er det bare småplukk, og hva vi velger å sammenligne med.
Denne gangen har Netflix overgått seg selv og laget en utmerket serie som virkelig respekterer kildematerialet. Dette har selvfølgelig med at Neil Gaiman selv var med på å skape serien, og var med i alle leddene av produksjonen, fra utvikling og casting, til klipp og presentasjon. Dette er et dypt og innviklet tegneserieunivers ment for voksne lesere.
For å oppsummere, så overgikk The Sandman mine forventninger. Jeg var nok en av de som satt nervøst og lurte på om dette ville bli bra. Neil Gaimans tegneseriebøker for voksne har blitt ansett som ufilmbare i mange år. Men dette er ren kreativitet, ren fantasi. Og jeg er sikker på at det ikke ville blitt det samme dersom Neil Gaiman selv ikke hadde vært ved roret. Men når det er sagt, mistenker jeg også at de som ikke har lest tegneseriene eller hørt lydbøkene vil slite med å forstå noen av konseptene og historiene. Dette er en serie som går hardt inn for å være tro til kildematerialet.
Glem masseproduserte superheltfilmer. The Sandman er prakteksempelet på hvordan man skal filmatisere en tegneserie.