Nærkontakt av analfiksert grad

Av Espen Svenningsen Rambøl 

Jordan Peeles Nope kickstarter den kommende rominvasjonen, og her er tre filmer om alien-bortføringer – basert på «sanne» historier som ender med sår bakluke og sure miner. 

Kultklassikeren 

Det er neppe tilrådelig å ta et dypdykk ned i UFO-konspirasjon-kaninhullet hvis du har desperat kort tid til deadline, men det er et overveldende antall dokumentarer, intervjuer og videoklipp tilgjengelig på YouTube. Håndfaste bevis på at vi har blitt besøkt av fremmede sivilisasjoner er dessverre langt vanskeligere å grave opp. Nå som vi alle går rundt med 4K-mobilkameraer i baklomma burde noen et eller annet sted på kloden ha klart å fange opp et av disse romvesenene på video, eller i det minste filme en UFO på nært hold. Men nei. En av de mest kjente «alien abduction»-beretningene kommer fra Travis Walton. En ung skogsarbeider i rurale Arizona, som forvant under mystiske omstendigheter i november 1975. Etter fem dager dukket Walton opp igjen, og påsto at han hadde blitt bortført av en UFO. Skeptikere i nærmiljøet mistenkte at Walton hadde havnet på amfetaminkjøret og diktet opp hele greia i håp om å tjene penger. Det var i så tilfelle en plan som fungerte. Han solgte historien sin til den notoriske tabloidblekka National Enquirer for fem tusen dollar, og i 1979 avslørte journalisten Jeff Wells at hele greia etter alt å dømme var en stor bløff.  

Innen den tid hadde Travis allerede publisert boken «The Walton Experience», og filmrettighetene ble solgt til Paramount Pictures. Studioet følte at Waltons beretning var så mistenkelig lik flere andre «alien abduction»-historier at manusforfatteren Tracy Torme fikk streng beskjed om å gjøre bortføringen «mer flashy og provokativ». Vel, oppdrag utført. Den første timen av Fire in the Sky er et velspilt drama som kunne ha blitt produsert for TV, og ikke den typen film som normalt hører hjemme i en kultside. Men etter åtti minutter får vi endelig se hva som skjedde med Travis Walton; i en sjokkscene som traumatiserte en generasjon med seere, og røsker den dag i dag. Før den tid blir vi kjent med gladgutten Travis (D.B. Sweeny) og bestekompisen Mike (Robert Patrick), som jobber med å hugge ned trær i skogen utenfor småbyen Snowflake. Etter en lang arbeidsdag oppdager skogsarbeiderne (som inkluderer E.T.-kjenningen Henry Thomas, Peter Berg og Craig Sheffer) et pulserende, purpurrødt lys som tilsynelatende kommer fra en flygende tallerken. Travis løper ut for å få en nærmere titt og blir zappet av UFO-en, mens jobbkompisene stikker av. Den skeptiske politiløytnanten Frank Watters (James Garner) mistenker at karene har myrdet Walton og diktet opp en tøysete tullehistorie i ren panikk. Men etter fem hektiske dager får Mike en telefon fra Travis, som ringer fra en bensinstasjon. Han er kliss naken, full av sår, dehydrert og så traumatisert at han hyler som en mishandlet bikkje når noen prøver å ta på ham.  

Vi finner til slutt ut hvorfor. På en eller annen måte fikk Fire in the Sky en familievennlig PG-13-aldersgrense i USA, og yngre publikummere var slett ikke forberedt på at filmen ville ta en kjapp U-sving inn i et dypt ubehagelig mareritt. La gå at dette marerittet har null å gjøre med hva Walton påsto at han hadde opplevd. Nå skal jeg på ingen måte så tvil om at han ble sugd opp i en flygende tallerken og utsatt for eksperimenter. Men det er kanskje litt påfallende at Travis kom opp med denne historien bare to uker etter filmen The UFO Incident (1975) ble vist på TV-kanalen NBC; som dramatiserte en av de første påståtte romvesen-bortføringene i USA og skapte en eksplosjon i antallet UFO-observasjoner. Travis Walton er fortsatt aktiv i UFO-miljøet; han dukket opp hos Joe Rogan for å snakke om bortføringen sin i fjor, og ble tidligere i år intervjuet i Discovery+-dokumentaren Alien Abduction: Travis Walton. Fire in the Sky ble sluppet på en sonefri, 4K-restaurert Blu-ray fra Shout Factory i sommer, og er tilgjengelig på iTunes. Se samtidig: Hangar 18 (1980), Xtro (1982) og Galaxy Quest (1999). 

Potensiell kultfilm 

Dette amatøropptaket skapte furore blant UFO-entusiaster da kornete videokopier begynte å sirkulere i miljøet, og etter en visning på den internasjonale UFO-kongressen i Las Vegas i 1993 ble The McPherson Tape hylles som det endelige beviset på nærkontakt med romvesener. En dokumentasjon av hendelser som utspilte seg 8. oktober 1983, rundt et isolert gårdshus i Connecticut. Tre sønner og respektive ektefeller har samlet seg hjemme hos pensjonerte Ma Van Heese, for å feire fødselsdagen til fem år gamle Michelle. Sønnen Michael filmer alt med sitt nye VHS-kamera, og etter å ha blåst ut lyset på fødselsdagskaken går strømmen. Michael og brødrene begir seg ut for å finne ut hva som kan ha skjedd, og et stykke inn i skogen oppdager de tilsynelatende en UFO og tre små romvesener. Brødrene får panikk, stormer hjem og bestemmer seg for å plaffe ihjel disse utenomjordiske langveisfarende med en hagle. Så typisk skytekåte amerikanere, men med tanke på hvordan vi behandler hvalrosser her hjemme har vi vel ingen rett til å kritisere dem. Snart prøver romvesenene å trenge seg inn i huset, mens disse idiotene prøver å drepe dem. 

Det er åpenbart for alle med velfungerende øyne at alt dette bare er tullball iscenesatt av og med entusiastiske amatører. En keitete nullbudsjettproduksjon skrevet, produsert, filmet og regissert av da 24-år gamle Dean Alioto, som også har rollen som kameramannen Michael. Han klarte å overbevise en kompis til å investere 6.500 dollar i denne debutfilmen, som ble spilt inn i løpet av en kveld etter en uke med repetisjonsøvelser. Alioto lot seg inspirere av E.T., Orson Welles-radiosendingen av War of the Worlds og (hallo!) Whitley Strieber-boken Communion. UFO-en ble snekret sammen av en bekjent for noen hundrelapper, mens romvesenene ble spilt av tre åtteåringer. Alioto hadde ingen større ambisjoner enn å få filmen sluppet rett på video, og klarte mot alle odds å få ordnet en distribusjonsavtale. Så etter alt å dømme var The McPherson Tape allerede en suksess. Men kort tid før filmen skulle slippes på videomarkedet brant distribusjonsselskapet ned til grunnen, sammen med alt materialet fra filmen. Dean Alioto var skråsikker på at hele greia var en forsikringssvindel, og avskrev arbeidet med The McPherson Tape som en livsleksjon og et tapsprosjekt. Han fortsatte å jobbe i TV-bransjen, uten å ane at distributøren hadde rukket å sende ut en håndfull tittekopier av filmen før brannen. En av disse VHS-kassettene endte opp i hendene til en ukjent skøyer som redigerte bort åpnings- og slutteksten, og deretter spredte piratkopier i UFO-miljøet. 

I disse uskyldige årene før Google, Wikipedia og Reddit var det betydelig lettere å lure folk, så overraskende mange trodde at dette var et ekte videoopptak. Siden ingen klarte å finne noen informasjon om filmen tok konspirasjonsteoretikerne overhånd, og ryktene svirret om at myndighetene prøvde å beslaglegge videokopier. Den pensjonerte oberstmajoren og UFO-eksperten Donald Ware var overbevist om at filmen var ekte, og det samme var UFO-etterforskeren Tom Dongo. Dean Alioto var lykkelig uvitende om alt oppstyret før han fem år senere ble kontaktet av en researcher for tabloid-programmet Hard Copy, og oppdaget at filmen hans hadde fått et nytt liv. Alioto gikk offentlig ut og fortalte at dette bare var en amatørfilm skapt av unge entusiaster, men flere såkalte UFO-eksperter nektet plent å tro på ham. I 1998 fikk Alioto muligheten til å nyinnspille The McPherson Tape for TV-kanalen UPN, med et mye høyere budsjett og profesjonelle skuespillere. Alien Abduction: Incident in Lake County skapte betydelige kontroverser etter premieren; også denne gangen trodde mange at dette var autentiske opptak av en rominvasjon, inklusive flere ledende UFO-eksperter. The McPherson Tape gjenstår som en av de første «found footage»-filmene i historien, men tanken på at filmen eksisterer er mye artigere enn å faktisk se den. Den er om ikke annet et godt bevis på hvor lett det er å lure folk som allerede har bestemt seg for hva de vil tro på.Sluppet på Blu-ray fra britiske 101 Films. Også kjent som: U.F.O. Abduction. Se samtidig: Extraterrestrial (2015), The Vast of Night (2019) og Cosmic Dawn (2022). 

Kultkalkunen 

Det er allment kjent at nærkontakt av fjerde grad involverer assplay, og på dette feltet skuffer Communion definitivt ikke. Så hvis du har drømt om å se Christopher Walken bli analpenetrert av romvesener er dette filmen for deg. Forfatteren Whitley Strieber var kjent for skrekkromanene The Wolfen og The Hunger, som begge ble filmatisert kort tid etter at de ble publisert. Men den helt store suksessen uteble frem til han i 1989 skrev Communion; en selvbiografisk beretning om Whitleys nærkontakt med «besøkende» som bortførte ham fra familiens landsted i upstate New York, og stappet ting opp i stumpen hans. Boken ble en bestselger som samtidig populariserte ideen om anusfikserte aliens, noe som muligens ikke gjorde Striebers litterære rennommé noen store tjenester. Han hadde kjent regissør Philippe Mora siden sekstitallet, og de slo seg sammen for å filmatisere Communion. Strieber skrev manuset og stilte opp som utøvende produsent, men Mora hadde liten tro på at han virkelig hadde blitt bortført av aliens. Regissøren anså dette som et psykologisk drama om en mann som mister fotfestet, og uttalte i et podcast-intervju for noen år siden at han er åpen for tanken på at det finnes intelligent liv i universet: «men hvorvidt de fløy gjennom kosmos for å gi Whitley en analprobe, det er jeg ikke helt overbevist om». 

I hans tolkning er Whitley Strieber (Christopher Walken) en mann på randen av et nervøst sammenbrudd, og en åpenbar fare både for seg selv og familien. Han blir hjemsøkt av intense drømmer om snodige skapninger, som starter under en langhelg i familiens isolerte feriehus. Kona Anne (Lindsay Crouse) og sønnen Andrew (Joel Carlson) blir urolige over Whitleys ustabile raptusanfall, men med tanke på hvor snodig han oppfører seg før problemene starter er det litt vanskelig å tro at de ville ha merket noen særlig forskjell. Whitley er den typen forfatter som foretrekke å skrive bøker ikledd ulvemaske og cowboystøvler uten bukse, mens han ler manisk for seg selv og fiker opp datamaskinen sin. Han sendes til regresjonsterapi hos psykiatrikeren Dr. Duffy (Frances Sternhagen), som avdekker begravede minner om blå mini-aliens som ser ut til å ha stukket av fra Star Wars-kantinen, benløse romvesener som svaier til musikk og seksuelt ladede eksperimenter med metalldoer som stappes opp i Walkens heisahull. Eventuelt hallusinasjoner skapt av under søvnparalyse, eller anfall av temporallappsepilepsi. Åpent for debatt. Det hadde vært fullt mulig å lage en forholdvis normal film ut av Communion, men Philippe Mora formet hele historien som en mental kollaps – full av usammenhengende scener og eksentriske innslag. Noe jeg mistenker mest var et resultat av Moras inkompetanse: han er tross alt mannen bak kalkuner som Howling II: …Your Sister is a Werewolf (1985) og Pterodactyl Woman from Beverly Hills (1996). 

Vi er alle store fans av Christopher Walken, men Communion er den første og eneste gangen jeg har sett ham gjøre en lusen rolleprestasjon. Han ser ut til å improvisere hver eneste scene uten å knapt ha kastet et kjapt blikk på manuset, og forvandler denne rollen til en slags psykoteaterøvelse. Walken flirer fornøyd i scener der han skal virke livredd, beholder roen i øyeblikk han skal være panisk og går helt banan-berserk i helt dagligdagse familiescener. Han danser sensuelt med aliens, ler hånlig av de stusselige gummimaskene deres, kler seg ut som en elefant og kysser en av dem på munnen. Selv under den notoriske analprobe-scenen improviserer Walken snodige replikker som «It looks like we’re gonna sing White Christmas» i et likegyldig tonefall. Valgene Walker tar her er oppriktig desorienterende, og dytter hele filmen enda mer ut av likevekt – men han gjør i det minste Communion minneverdig. Whitley Strieber var forferdet over hvordan Walken portretterte ham, men har bygget en lang og lukrative karriere på alien-opplevelsene sine. Han er fortsatt aktiv som forfatter, og driver podkasten Dreamland – der han snakker mye om UFO-konspirasjoner, bigfoot og magiske enhjørninger. Communion ble parodiert i den første South Park-episoden Cartman Gets an Anal Probe og dataspillet South Park: The Stick of Truth, i en kontroversiell sekvens som ble sensurert her i Europa. Filmen ble sluppet på Blu-ray i en begrenset spesialutgave fra Scream Factory tidligere i år. Se samtidig: Very Close Encounters of the Fourth Kind (1978), Slapstick of Another Kind (1982) og Area 51: The Alien Interview (1997).