Påskekos med Jesus Kristus!

Av Espen Svenningsen Rambøl 

Påskehøytiden er en viktig tid for å reflektere rundt sitt forhold til den allmektige, styrke troen og bekrefte sin dedikasjon til Jesus Kristus. Sikkert, med mindre du er en gudløs hedning som meg, og mye heller vil feire de ekstra fridagene med marsipan, sterksprit og tøysefilmer der frelseren blir skutt rett i skolten på kloss hold. Glad påske! 

Kultklassikeren 

JESUS CHRIST SAVIOUR 

Tyskland – 2008.

Regi: Peter Geyer.  

Med: Klaus Kinski og en masse folk som terger ham. 

Fascist. Psychopath. Genius. Madman. 

Hvem er vel bedre egnet til å forkynne Påskeevangeliets fredsbudskap enn hissigproppen Klaus Kinski? Mye har vært skrevet om denne dypt ustabile berserkerens stormfulle arbeidsforhold til Werner Herzog, som endte i drapstrusler, rabiate raptusanfall og dokumentaren My Best Fiend (1999). I yngre dager ble Kinskis tvangsinnlagt på et mentalsykehus i Berlin etter et mordforsøk, der han ble diagnostisert som en schizofren psykopat med antisosiale personlighetsforstyrrelser. Det er dessuten verdt å nevne at datteren Pola beskyldte ham for mangeårig seksuelt misbruk i sin selvbiografi Kindermund. Så jeg føler det er innafor å påstå at Klaus Kinski etter alt å dømme ikke var et spesielt godt menneske, og litt av en håndfull. Noe som ikke forhindret at han bega seg ut på en storslagen arenaturne for å spre sitt glade budskap om Jesus Kristus. 20. november 1971 samlet han fem tusen mennesker i Berlins Deutschlandhalle. Billettene var utsolgt, arenaen stappfull. Kinski hadde leid inn fire kamerateam, som skulle forevige denne triumfen i en kinofilm. Derfra gikk ikke ting helt som planlagt. 

Kinski hadde skrevet dette nye testamentet selv, noe pressemeldingen også bar preg av: «Jeg snakker ikke om den Jesus med gulsott-farget hud som ble forvandlet til tidenes største hore av en forrykt befolkning, som perverst drar kadaveret hans rundt på det notoriske korset. Jeg snakker om eventyreren Jesus, den frieste og mest moderne av mennesker, som foretrakk å bli massakrert fremfor å råtne opp sammen med bermen». Hans Jesus er en forførende rebell med anarkistiske tendenser, utskuddenes sensuelle beskytter. Det er lett å lese mellom linjene at Klaus, i all sin ydmyke beskjedenhet, føler at Jesus Kristus likner mistenkelig på ham selv. Kinskis eksplosive temperament og defekte impulskontroll var godt kjent, så en del publikummere troppet opp i håp om at han ville gå berserk – og noen gikk aktivt inn for å få ham til å miste besinnelsen. Vel, oppdrag utført. Buing, hånlig knising og rop starter så fort Kinski entrer scenen, ikledd kledelig lilla slengbukser og en hippieskjorte med blomster og polkadotter. Kinski fortjener litt berøm for å beholde beherskelsen såpass lenge, mens han prøver å overse slengbemerkningene og fortsette monologen sin. At han holder ut i nesten fem minutter før raseriet tar overhånd er trolig en ny personlig rekord. 

Men til slutt vinkelklikker han, naturligvis. Mens noen roper «jeg vil ha pengene mine tilbake!» stopper Kinski forestillingen. Stemningen er elektrisk. Han inviterer en av bråkmakerne opp på scenen til stor applaus, og denne personen seg å være en mild mann som ikke føler at Kinski er en bra representant for Jesus’ fredsbudskap. Kinskis sindige reaksjon er å vende det andre kinnet til, sånn som frelserens hadde gjort. Neida, jeg tøyser bare. Kinski velger isteden å brøle rasende at «Jesus hadde pisket deg i rett fjeset, det hadde Jesus gjort! Din dumme gris!!». Deretter slenger han mikrofonen hardt i gulvet og stormer fly forbanna ut. I løpet den neste timen starter Kinski konserten på nytt tre ganger, og stormer rasende ut igjen hver gang. Snart sklir hele forestillingen ut i anarki. Kinski går til krig mot tilskuerne, og fråder av ukontrollert sinne mens han skriker ting som «svin!», avskum!» og «idioter!» til publikum. De svarer med å hånlig rope «glemte du replikkene dine igjen?»«hvor er teleprompteren?» og «Ta deg en pille, mann». Scenen blir stormet, Kinski slenger rasende mikrofonstativet ut i salen og publikummere begynner å slåss. Stemningen er så opphetet at politiet tropper mannsterke opp i frykt for at dette skal skli ut i opptøyer. Salen blir delvis tømt. Totalt kaos. I et intervju etter forestillingen raser Kinski bittert at «Dette avskummet er mer bedritent enn fariseerne! De lot i det minste Jesus snakke ferdig før de naglet ham til korset!».  

Epilog: Flere timer senere tusler Kinski tilbake på scenen. Klokken har rundet midnatt, og de fleste har forlatt salen. Bare et hundretall er igjen. Kinski hopper ned blant dem og starter forestillingen på nytt. Han fortsetter å skjelle ut tilskuerne, og truer med å slå inn hjernen til en av dem med en hammer – men til alles forundring fullfører han forestillingen. Klaus Kinskis karriere som vekkelsespredikant ble kortvarig. Den planlagte verdensturneen ble avsluttet etter denne første forestillingen, og Kinski nektet å vise opptakene offentlig før etter sin død. I 2008 fikk Peter Geyer tilgang til alt materialet, og redigerte det sammen til en helaften med oppførsel som ville ha fått Jesus Kristus til å miste troen på menneskeheten. Sluppet på DVD fra tyske Kinski Productions, under tittelen Kinski – Jesus Christus Erlöser. Se også: The Night God Screamed (1971), The Burning Hell (1974) og Resurrection (1999). 

Potensiell kultfilm

THE PASSOVER PLOT 

USA/Israel – 1976. 

Regi: Michael Campus. 

Med: Zalman King, Harry Andrews, Hugh Griffith & Donald Pleasence.  

Jesus did not die on the cross! The first major motion picture to challenge two thousand years of history!

At hovedrollen som Jesus Kristus spilles av softsex-produsenten Zalman King (mannen bak 9 ½ Weeks og Wild Orchid) er langt fra det snodigste med denne obskure tolkningen av Påskeevangeliet. The Passover Plot er basert på en bok av den britiske bibelforskeren Hugh J. Schonfield, som i 1965 kom opp med en frisk teori: at Jesus Kristus var en politisk aktivist helt uten religiøse superkrefter, som fingerte miraklene sine og planla å overleve korsfestelsen med hjelp av medikamenter som senket hjerterytmen. Schonfield var ingen skrullete konspirasjonsteoretiker, men en seriøs teolog som hadde skrevet over førti historiebøker. Så teoriene hans ble tatt seriøst nok til å vekke store kontroverser blant kristne. Boken ble en bestselger, og filmversjonen kom drøyt ti år senere. Man kunne ha trodd at temaet ville piske opp Klaus Kinski-verdige raserianfall blant de religiøse tøysepinnene som senere skapte hatkampanjer mot Scorseses The Last Temptation of the Christ (1988)’ – men The Passover Plot fikk knapt oppmerksomhet i det hele tatt. Produsent Menahem Golan klarte ikke å overtale noen amerikanske distributører til å røre filmen. Så isteden valgte han å distribuere den selv, på en håndfull spesialvisninger med veldig glissent oppmøte. Et tungt drama spilt inn på location i Israel, som har en del visuelle likhetstrekk med Monty Pythons Life of Brian.  

Jeshua av Nazareth (Zalman King) er en intens revolusjonær som føler at han kan fylle rollen som frelser bra. Med hjelp av døperen Yohanan (Harry Andrews) samler han en gruppe disipler og starter en omfattende PR-turne. Folk er så desperate etter en leder at de umiddelbart lar seg imponere av Jesus’ «mirakler», sa da spiller det null rolle at den blinde mannen han heler bare er en svindler som kan se helt fint. I en morsom scene blir Jesus jaget av en horde zombieliknende fattigfolk som klynker «heal me!», og rømmer til sjøs i en liten robåt sammen med sin personlige livvakt Judas Iskariot (Patrick Wilson, fra The Walking Dead). Jesus har en plan: han akter å la seg pågripe av romerske myndigheter like før sabbaten, sånn at han kan fingere sin egen død på korset og gjenoppstå som jødenes rettmessige konge. En politisk maktfigur som vil overvinne den romerske invasjonsmakten på en pasifistisk måte. Judas får den utakknemlige oppgaven med å «angi» Jesus til romerne, mens broren Jacob (Dan Hedaya) lager en mikstur som kan senke hjerterytmen til Jesus. Planen fungerer, sånn halvveis. Jesus blir dømt skyldig av Pontus Pilatus (Donald Pleasence) og spikres opp på korset. Han overlever korsfestelsen, men dør senere av skadene. All lidelsen var fåfengt: tilhengerne hevder uansett at Jesus gjenoppsto fra døden, og bygger et helt trossystem rundt ham – som fortsatt er temmelig populært, etter det jeg har hørt.  

Filmen utforsker det tette båndet mellom politikk, jødisk kultur og kristendommens spede begynnelse på en interessant måte, men Menahem Golan åpnet ikke akkurat lommeboken på vidt gap for denne lavbudsjettproduksjonen. Michael Campus hadde tidligere regissert den psykedeliske sci-fi-thrilleren Z.P.G. (1972) og blaxploitation-filmen The Mack (1973). Manuset ble skrevet av Patricia Louisianna Knop (kona til Zalman King, som spesialiserte seg på erotiske filmer) og Paul Golding, som senere skrev breakdancing-klassikeren Beat Street (1984). Kanskje ikke en gjeng man ville forbinde med et alvorstynget, teologisk drama – men en erotisk breakdancing-film om Jesus høres ut som en ganske god ide. Vi kan nok slå fast at The Passover Plot ikke først og fremst ble begravet fordi den var så grensesprengende provokativ, men mest fordi den ikke var særlig vellykket. Filmen ble aldri utgitt på DVD eller Blu-ray, så jeg var nødt til å se den på en morken VHS-rip i rumpekvalitet. I likhet med Jesus har jeg sannelig lidd for menneskeheten. Se også: Gory Gory Hallelujah (2003), Heart of the Beholder (2005) og Gay for Pray: The Erotic Adventures of Jesus Christ (2017). 

Kultkalkunen 

BLACK EASTER 

USA – 2020. 

Manus & regi: James Carroll. 

Med: Morgan Roberts, Ilsa Levine, Donny Boaz & Jason Castro. 

They used a time machine to go back in time and kill Jesus. 

Har du lyst til å se frelserens frelser bli skutt rett i skolten med en maskinpistol, mens paramilitære terrorister meier ned disiplene hans med maskingevær? Denne actionfylte tidsreisethrilleren har en forfriskende respektløs holdning til Påskeevangeliet, noe som er desto mer forfriskende i en film som sikter inn det evangeliske kinomarkedet. Black Easter er hjertebarnet til den kristne Texas-entreprenøren Jim Carroll, som har en fortid som dusørjeger, profesjonell pokerspiller og grunnleggeren av «Marriage Boot Camp». Carroll skrev, regisserte og finansierte Black Easter selv, forhåpentligvis etter en stor pokergevinst. Den offisielle nettsiden hevder at «manuset har vunnet flere internasjonale manuspriser enn noe annet manus i historien», noe som er et klart brudd på det niende budet. Carroll får mye ut av det beskjedne budsjettet. Ikke misforstå, dette er fortsatt en hysterisk feilvurdert og ufrivillig festlig fiasko, som til tider nesten når opp til den kaotiske galskapen vi forbinder med Tommy Wiseau og Neil Breen. Men i det minste et forholdsvis kompetent håndverk. 

Den heltemodige Irak-veteranen Brandt (Donny Boaz) er på kjøretur sammen med sin perfekte familie, og det føles ikke særlig lovende at hans kristne kone spilles av reality-TV-bimboen Heidi Montag. Hun hevder med gråtkvalt stemme at «Jeg har en følelse av at Gud er i ferd med å gjøre noe virkelig mirakuløst gjennom deg», og sekunder senere blir bilen deres meid ned av en semitrailer. Hurra! Bare Brandt overlever, og blir så sinna på Gud at han begynner å drikke øl ikledd cargo-kortbukser. Noen uker senere jobber han som sikkerhetssjef på «The Institute of Matter Transfer Sciences», der en gruppe unge genier konstruerer en teleporteringsmaskin. De inkluderer Ram Goldstein (Morgan Robert), hans kristne kjæreste Amy (Ilsa Levine) og Simon (Lamar Usher). Siden sistnevnte er det eneste afroamerikanske medlemmet av teamet sier det seg selv at han er en lat spøkefugl som konstant sier ting som «you nasty!» og «oh, snaps!». Instituttet er finansiert av den muslimske milliardæren Ahmed Akbar (meksikanske Gerardo Davila), «verdens mest berømte flyktning». Så ingen bombe at han viser seg å være i ledtog med islamistiske ekstremister. Etter at teamet oppdager at teleporteringsmaskinen fungerer som en tidsmaskin kommer Akbar opp med en snedig plan. Han akter å sende en gruppe spesialsoldater tilbake til år 33 for å drepe Jesus Kristus før oppstandelsen, og forhindre at kristendommen blir opprettet. «It’s the ultimate jihad! Finally a world without filthy, Christian scum!». Siden Brandt er sur på Gud melder han seg frivillig til dette spesialoppdraget, og gir frelserens frelser to pistolskudd rett i skolten! Natta, Jesus. 

En verden uten kristendommer viser seg å være en dystopisk krigssone preget av ødelagte skyskrapere, mye grønnfilter og bedritne dataeffekter, så Ram Goldstein og teamet drar tilbake i tid for å rydde opp. Flere utgaver av hovedpersonene farter rundt og forandrer hele Påskeevangeliet. Simon slår av en prat med Jesus (spilt av American Idol-deltageren Jason Castro), som kan snakke flytende engelsk og siterer The Terminator. Herfra blir Black Easter en litt annen film en jeg tipper de fleste er forberedt på. Vel, med mindre du er forberedt på at filmen blir ørlittegrann rasistisk, ikke forferdelig gjennomtenkt og jevnt over mye ellevill moro. Slutten legger opp til en fortsettelse der gjengen hamler opp med selveste Satan! Det eksisterer to forskjellige varianter av filmen, som opprinnelig hadde tittelen Assassin 33 A.D. før James Carroll tonet ned muslimhatet og gjorde et forsøk på å forklare tidsreiseflokene med en ny introduksjon. Tilgjengelig på DVD og streaming fra Bayview Films i USA. Se samtidig: White Pop Jesus (1980), The Judas Project (1990) og ZombieChrist (2010).