Da David slo Goliat

Alt for Norge

Er du gammel nok til å huske Drillos opptur, som kulminerte med seieren over Brasil i VM i 1998? Da får du en fin nostalgitripp med Alt for Norge. Er du får ung til å huske, så får du et fint innblikk i fotballstemningen i landet på nittitallet ved å se dokumentarfilmen laget av Jo Vemund Svendsen og Daniel Høglund.

Tekst: Le LD Nguyen (Filmmagasinet/Oslo) Foto: PR / SF Norge

Å lage en film om Drillos – kjælenavnet på det norske herrelandslaget i fotball som ble trent av Egil «Drillo» Olsen fra 1990 til 1998 – virker som en takknemlig jobb. Samtidig er det en mann, et lag og et fenomen som «alle vet alt om». Hverken før eller senere har Norge opplevd en slik opptur i internasjonal fotball (nei, jeg har ikke glemt Rosenborgs bravader i Champions League eller Bronselaget i OL i 1936), og aldri har fotballfeberen herjet landet i samme grad. Duoen Jo Vemund Svendsen og Daniel Høglund har påtatt seg jobben med å dokumentere det hele, og filmen har de døpt Alt for Norge – et slaguttrykk som Kong Haakon kom opp med i 1905, og som veldig mange tiår senere ble tittelen til landeplageren som dannet soundtracket for Norges herjinger på fotballbanen og tribunen.

Jo Vemund Svendsen (JVS): Det er til tider skummelt å lage film om noe som så mange kjenner til. Det er jo både en fordel og en fallgruve, for å si det pent. Men det har vært et mål for oss at filmen skal la deg gjenoppleve 90-tallet og reisen til landslaget, Drillo og nasjonen. Vi innså etter hvert at gjenopplevelsesfaktoren ble desidert størst om man stort sett holdt seg til fortiden og arkivet, og ikke falt for fristelsen å klippe til nåtiden hele tiden. Vi har prøvd å fri oss fra de verbale og litterære anekdotene, og la de levende bildene bære fortellingen vår. Vi er inspirert av den britiske regissøren Asif Kapadia, som har gjort det samme med fascinerende resultater. Så det føltes rett og slett som en deilig ambisjon å lage en filmfortelling av gamle nyhetsreportasjer og hjemmevideoer. Men vi har selvfølgelig også intervjuet spillere, Drillo og flere i nåtid.

Daniel Høglund (DH): Samtidig som det er en historie som er fortalt mange ganger på TV, så er den fortalt på samme måte hver gang. Vi følte det ville være mulig å pakke det inn i en filmatisk fortelling, som var mer enn en bare en hyllest og et kjapt tilbakeblikk på de største øyeblikkene. Styrken i filmformatet, er følelsen av å bli tatt med på reisen – på innsiden, ikke bare bli fortalt hva som skjedde. Vi har valgt bort ny og spennende informasjon, som sikkert ville gitt fine overskrifter i VM, hvis vi ikke hadde bildene som kan vise og bære den informasjonen. I så måte har vi vært helt prisgitt det som er fanget på film. Det har noen ganger vært en frustrerende begrensing, men jeg tror følelsen av en helhetlig fortelling ble sterkere. Stort sett alle sportsdokumentarer bruker en eller annen form for talking heads, situasjoner fra nåtid og/eller rekonstruksjon, men for meg er det mer for TV og streaming – ikke kino.

ALT VAR MULIG

Filmmagasinet (FM): Hvor gamle var dere da Drillos-eventyret startet, og hva er de sterkeste minnene fra den tiden?

JVS: Jeg var bare to år da Drillo tok over som vikar i oktober 1990. VM i 1994 og hele kvalik-eventyret som ledet dit, har jeg derfor ingen personlige minner fra. Men jeg er jo et 90-tallsbarn som husker utrolig godt Brasil-kampen i 1998, det store høydepunktet, som jeg hørte på radio på sommerferie med familien på Koster i Sverige. Tidsånden og stemningen bærer preg av at globaliseringen og digitaliseringen ikke hadde skylt inn over oss ennå; det ga tilværelsen en touch av en lett naivitet. Litt sånn ignorance is bliss.

DH: Jeg er født i 1986, så hele barndommen min er jo 90-tallet og Drillos. Norge – Brasil har brent seg fast som noe av det kjæreste minne jeg har. Jeg husker akkurat i hvilken stol jeg satt i, at jeg slo i armlenet da Brasil tok ledelsen. Mamma var kjæreste med faren til en av mine beste venner, så vi satt alle sammen å så kampen på TV-en vi hadde leid fra Thorn. «Thank you, Thorn», for de som husker det. Da Norge fikk straffespark, så ble det så uvirkelig at tårene bare presset seg på. Jeg sto oppreist i stua og holdt armen rundt kompisen min. Og da Rekdal satte ballen i mål var det for aller første gang i livet at jeg gråt til en fotballkamp. Det øyeblikk var så sterkt for en på 12 år, at det faktisk har formet veldig mye av det jeg har valgt å gjøre senere i livet.

FM: Spilte dere mye fotball selv? Med mine 170 og en spinkel ramme måtte jeg spille mye på teknikk, og etter drillostilens gjennombrudd fikk jeg plutselig kjeft fordi jeg la opp til småspill og holde ballen i laget. Norge gjorde det bra, og det var jo artig, men samtidig var det noen rare fotballår, husker jeg. Et jævla mas om å måke ballen i lengderetning så snart man fikk fatt i kula, uansett om det var noen åpning eller ei.

JVS: Jeg spilte selv, men ble aldri mer enn en middels back på Vinje IL og Langesund IF. Jeg la opp som 19-åring, men er i dag en stolt cage fotball-duracelkanin hver tirsdag i Nydalen. Drillo-fotballen er vel omdiskutert i visse kretser den dag i dag, og la vel ikke til rette for mye småspill, nei. Men den bygget på å utnytte hverandres styrker og svakheter som individer, og gjorde det dermed mulig, som lag, å oppnå store resultater med relativt dårlige forutsetninger. Det er fascinerende, synes jeg.

DH: Jeg var keeper på Fram i Larvik gjennom hele oppveksten og fotball var det jeg bruke all tid på, når jeg ikke spilte Nintendo 64 eller badet på Smiestranda. Siden jeg var så ung i den perioden, var jeg helt blind på de norske heltene og det de gjorde. Jeg kunne ikke se noe annet et fantastisk lag, som jeg følte kunne slå hvem som helst. Når vi i tillegg hadde Rosenborg, så trodde jo jeg at alt var mulig – hver gang. 90-tallet var jo også starten på den virkelige kommersialiseringen i fotballen og de første virkelige superstjernene kom, ikke bare i verden, men også her i Norge. Fotballen var virkelig tilgjengelig på en helt ny måte, og spesielt med inntoget av Premier League. Så på mange måter føltes det som den perfekte blandingen av den gamle «ekte» fotballen og det nye. Det var fortsatt en uskyld der, selv da det kom spillere som David Beckham, og skapte en helt ny form for fotballstjerner.

PÆLER OG VIKINGHJELM

FM: Drillos’ opptur handlet mer om fotball. Det handlet vel så mye om vår stolthet som folk, at våre særheter og egenrådige ideer vinner frem, pæler og vikinghjelm. Også den låta, da, som filmen har hentet tittelen fra… Fortell om valgene dere måtte ta for denne filmen.

JVS: Vi har hatt i bakhodet gjennom klippingen at selvtilliten som økte gjennom 90-tallet var sterkere enn selvfølelsen vi hadde i bunn som nasjon. Vikinghjelm på «fotballtokt» gjennom Europa vitner jo kanskje om det. Alt for Norge er navnet på VM-låta i 1994 – men det er jo først og fremst Kongens valgspråk. Dermed rommer filmens tittel både noe assosiativt og noe symbolsk. Den er litt oppe til tolkning, rett og slett. Vi har forøvrig bevisst holdt oss unna eksplisitt bruk av de ikoniske pælene og sangen i selve filmen.

DH: Vi hadde i mange år sett opp til svenskene som hadde «alt». De store idrettsheltene, artistene, Volvo, osv. Det var det klassiske lillebror-syndromet. Endelig skulle vi få bety noe – ute i den store verden. Jeg opplever at det var et veldig behov for å vise at vi kunne lykkes på mange områder det tiåret. Samtidig opplevde landet en enorm økonomisk vekst som samsvarte med at vi lyktes med så mange ting. Alle piler pekte bare oppover. Vi har helt fra starten hatt et ønske å ha dette som et bakteppe for fotballfortellingen. Det ble kanskje vanskeligere og noe mindre enn vi første tenkte, men er absolutt en del av filmen.

FM: Dere har fått tak i veldig mye arkivmateriale. Til og med bilder og klipp som en fotballidiot som meg ikke har sett før. Fortell om dette arbeidet.

JVS: Vi har basically endevendt hver kjeller i hele Norge – og store deler av Skandinavia, Frankrike og Brasil. Målet har vært at ingen stein skal være usnudd. Vi trengte å ha så mye vi kan på en harddisk, for så å finne ut av hva det er og hvordan det potensielt kan brukes. Å lete etter arkiv er nærmest en fetisj for meg. Det er utrolig gøy å grave frem levende bilder som kanskje aldri før er vist og gi det nytt liv i samspill med andre levende bilder. Det er litt som et Drillo-lag: Sammen, samtidig blir det magisk og får en større dimensjon. Hvem vil vel ligge alene og nedstøvet i en kjeller?

DH: Vi har saumfart alt. TV-kanaler, aviser, nasjonale og lokale arkiver, private opptak, lokale filmsamlere. Vi har sikkert snakket med tusen personer de siste tre årene. Det handler om å bruke tid, aldri gi opp – tørre å kaste bort en uke på noen som ikke fører noen vei. For man vet aldri hvor man finner gullet og man vet aldri hva man får brukt for. Vi har rett og slett tatt alt vi har kommet over, uansett hvor for sannsynlig det har vært at vi skal bruke det. I tillegg laget vi en folkedugnad hvor vi gjennom media fikk vanlige folk til å sende det de har av private opptak – både fotball og andre ting fra 90-tallet. Det er mye derfra som også har kommet med i filmen.

Drillos tilnærming til fotball, med fokus på forsking og kunnskap, er det ingen tvil om at har hatt betydning for hvordan man jobber i dag.

Daniel Høglund

FOREGANGSMANN

FM: Hvor viktig har Drillo vært i fotballhistorisk sammenheng hvis man ser litt stort på det, ikke bare med norske øyne?

JVS: Drillo var tidlig ute med mye som i dag er en selvfølgelighet i internasjonal toppfotball; blant annet bruk av statistikk. Bare se på Brentford i Premier League nå, for eksempel. Så hans fotballarv er utvilsom. Det har vært spennende å bli bedre kjent med mannen bak.

DH: Drillo var helt i front når det gjaldt analysearbeid og bruk av dataprogrammer. Han samarbeidet mye med personer i England på dette feltet. Hans tilnærming til fotball, med fokus på forsking og kunnskap, er det ingen tvil om at har hatt betydning for hvordan man jobber i dag. «Drillo-stilen», som handler å gå raskest mulig i angrep når man vinner ball, ser vi jo mye av i den moderne fotballen. Og soneforsvaret er jo i dag en helt essensiell del av dagens fotball – og har vært det lenge. Der var Drillo en pioner, som turte å ta i bruk det så tidlig som han gjorde.

Les anmeldelsen av Alt for Norge her.