Generasjonskløft

C'Mon C'Mon

Mike Mills har laget det som fort kan bli en av de store snakkisene i tiden fremover; relasjonsdramaet C’Mon C’Mon. Indiefilmen med et relativt beskjedent budsjett er skutt i svart-hvit og har Joaquin Phoenix i hovedrollen.

Tekst: Le LD Nguyen (Filmmagasinet)

Foto: PR / Norsk Filmdistribusjon

Californianeren Mike Mills (55) er en mann med mange talenter. Musiker, grafisk formgiver og filmskaper. Han var gitarist i bandet Butter 08, som rakk å gi ut en plate før de splittet opp. Som grafisk designer har han laget artwork, promoteringsmateriell og platecover for artister som Beastie Boys, Beck, Sonic Youth og They Might Be Giants. Det er dog arbeid med levende bilder som har vært hovedåren de siste par tiårene. Mills er en svært anerkjent musikkvideoregissør (Moby, Air, m.fl.), samtidig som han har laget en rekke prisbelønte kortfilmer. Som spillefilmregissør debuterte han i 2005 med Thumbsucker, og fulgte senere opp med Beginners (2010) og Moderne kvinner (2016).

INSPIRERT AV FARSROLLEN

Mills fjerde spillefilm, C’Mon C’Mon, er et rørende relasjonsdrama som allerede har gjort seg bemerket på festivaler i hjemlandet, der den også hadde kinopremiere i slutten av november. I Norge må vi vente til februar 2022 før den kommer på kino. Filmen handler om en radiojournalist som har spesialisert seg på å intervjue barn, men som sliter med å finne form og språk når han må ta ansvar for sin unge nevø.

-Ideen til denne historien oppsto da jeg fikk en unge og ble pappa, forteller regissøren når Filmmagasinet snakker med han på Zoom.

-Å bli pappa er det største som har skjedd meg, og ikke minst bidro det til at jeg fikk større selvinnsikt. Min tilknytning til verden opplevdes med ett mye klarere. Samtidig har det vært utfordrende – på en bra måte. Både fysisk, praktisk og emosjonelt. Når man får barn, så oppstår det en ny intimsfære, du forholder deg plutselig til et nytt menneske som du kobler med på en helt spesiell måte. Du må lære deg å forstå barnet, og du må lære barnet til å forstå deg. Jeg reflekterte rundt disse tingene. Frøet ble sådd i hodet mitt for denne historien, og vokste raskt.

-Jeg må også tilføye at noe av det viktigste jeg gjorde i forarbeidet, var å snakke med kvinner, mammaer. De har en unik tilknytning til ungene sine, og ved å snakke med dem, fikk jeg større innsikt i et barns tankesett.

Filmen åpner med en rekke klipp der Joaquin Phoenix’ rollefigur intervjuer barn om deres liv, deres drømmer og ønsker, og deres syn på fremtiden. En elegant start som tar oss raskt inn i filmens tematikk; relasjonen og kommunikasjonen mellom voksne og barn, den gamle og den nye generasjonens måte å se verden på. Hvordan kom du på dette strukturelle grepet?

-Jeg ville starte med noe som føltes intimt og dokumentarisk, og Joaquin gjorde en fantastisk jobb med å komme innpå de unge intervjuobjektene, som snakket fritt uten manus. Han er så engasjert og flink til å komme innpå barna, få dem til å føle seg trygge. Hans rollefigur, Johnny, er en radiojournalist som lever av å snakke med barn. Men når han må forholde seg til sin egen nevø, så går det opp for Johnny hvor komplisert og vanskelig relasjonen og forståelsen mellom voksne og barn kan være.

STERK KJEMI

Joaquin Phoenix og Woody Norman har en usedvanlig god kjemi sammen foran kamera, var dette noe du jobbet ekstra mye med for å skape?

-Altså, det var jo jeg som sto bak valget av Joaquin og Woody til disse to rollene fordi jeg synes de er utrolig gode skuespillere, men jeg kan ikke ta æren for den sterke kjemien som oppsto foran kamera, sier regissøren beskjedent.

-Jeg hadde flaks. Fra første øyeblikk klikket samspillet og kommunikasjonen godt mellom de to, det virket nesten som om de var skjebnebestemt til å dele denne erfaringen; opplevelsen av å spille sammen i denne filmen. De hadde aldri møtt hverandre før, men hadde en nesten telepatisk forbindelse som om de kjente hverandre ut og inn. Sånn var det utenfor kamera også. De kunne legge opp replikker og vitser for hverandre, den ene visste hva den andres neste trekk ville bli. Som to basketballspillere som hadde spilt på samme lag i hele karrieren.  

Hvordan var det å jobbe med et så stort barnetalent?

-Mener du Joaquin?, spør Mills og ler.

Hehe, Woody!

-Jeg ser på og behandler Woody som en hvilken som helst dyktig skuespiller. Han er ikke en typisk barneskuespiller som trenger en spesiell form for instruksjon fra regissøren. Bortsett fra enkelte praktiske ting, som for eksempel at skuespillere under en viss alder må jobbe kortere dager ifølge lover og regler, så er det Woody gjør ikke noe annerledes enn det Joaquin eller de andre voksne gjør. Woody er en veldig sterk skuespiller, både faglig og mentalt.

Hva gjør Joaquin til riktig mann for denne rollen?

-Han var mitt absolutte førstevalg, men jeg trodde ikke jeg skulle få ham. Jeg var overrasket da han takket ja. Han er ekstremt intelligent og har samtidig noe udefinerbart ved seg, veldig kreativ. Jeg kan være for snill og for hyggelig og for medgjørlig av og til, og må anstrenge meg for å skyve disse tingene unna i enkelte jobbsituasjoner. Joaquin har jeg alltid oppfattet som en bestemt, sterk personlighet, og jeg tenkte at å jobbe med en slik skuespiller var akkurat hva jeg behøvde som en balanse til mine kvaliteter.

-Joaquin er veldig bevisst på hva han skal gjøre foran kamera for å manipulere publikum til å tro på karakteren, tro på dramaet. Han kan så mye om filmkunst og alle dens virkemidler, og hjalp meg også med å forbedre manuset.  

Hvordan jobbet du og fotograf Robbie Ryan med det visuelle utrykket, og hvorfor valgte du å lage filmen i svart-hvit?

-Jeg har jobbet med Robbie noen ganger før, og hans arbeidsmetoder passer meg utmerket. Han liker å jobbe på en enkel måte med en begrenset mengde utstyr, ikke masse drass. Vi liker et realistisk, enkelt uttrykk, noe som for eksempel vises i måten kameraet utnytter naturlig lys på. Robbie har store kunnskaper om – og en sikker forståelse av – ulike typer kinematografi gjennom filmens historie.

-Svart-hvit valgte jeg av mange ulike grunner. Svart-hvit tar deg inn i en annen sinnsstemning. Å bruke svart-hvit i vår tid tar deg litt bort fra virkeligheten og inn i rommet der fortellingen utspiller seg. Jeg ville forsterke fabel-elementet i denne historien der to personer møtes og må finne ut av hverandre.

Les anmeldelse av C’Mon C’Mon