Pål Sverre Hagen lærte seg trøndersk for tittelrollen i Alle hater Johan. «Men mentaliteten og energien er viktigere enn dialekten», forteller han til Filmmagasinet.
Tekst: Einar Aarvig (Filmmagasinet/Oslo) Foto: PR / Nordisk Filmdistribusjon
– Det er en episk film om dynamitt og kjærlighet, alt foregår inne i et lite hasselnøttskall som heter Titran på Frøya, forteller filmskaper Hallvar Witzø, som selv er fra Leksvik, det gamle administrasjonssenteret i Indre Fosen, i det som het Nord-Trøndelag.
Og Alle hater Johan er et temmelig trøndersk prosjekt, produsert av Elisabeth Kvithyll (Stjørdal), forfattet av Erlend Loe (Trondheim), fotografert av Karl Erik Brøndbo (Høylandet) og med skuespillere som Ingrid Bolsø Berdal (Inderøya) og Paul-Ottar Haga (Verdal).
Filmen følger (kjærlighets-) livet til trønderske Johan Grande, fra han blir født inn i en familie som er frilans motstandsfolk og sprengningseksperter og blir hatet av lokalbefolkningen, til han er åtti år gammel. Rollen krever spennvidde og språkøre, og etter et møte i Stockholm var regissør Witzø overbevist: Det måtte bli Pål Sverre Hagen, selv om han ikke er trønder. Filmmagasinet fikk den Sverige-baserte skuespilleren i tale.
– Hvem er Johan, slik du ser ham?
– Først og fremst seg selv: Han må forholde til at han kommer fra en hatet familie. Han er en såpass sterk personlighet at uansett hva slags motgang han utsettes for, ville han vært den samme. Men omstendighetene gjør det vanskeligere. Han ønsker å finne kjærlighet, han ønsker å fortsette familiens legacy.
– Som handler om å sprenge saker og ting i lufta?
– Ja, de er veldig, veldig glade i dynamitt, det har de vært i generasjoner. Jeg lurer på hva de gjorde før dynamitten ble oppfunnet, det må ha vært en annen type utløp.
Jeg lurer på hva de gjorde før dynamitten ble oppfunnet, det må ha vært en annen type utløp.
Pål Sverre Hagen
I DYPET AV TRØNDEDIALEKTENE
Hagen, som har vokst opp på Nesodden og som snakker rogalandsk på privaten, har turnert mange forskjellige talemål gjennom filmografien: Nasalt oslovestsk i Exit (2019), midtvestamerikansk i Bent Hamers The Middle Man (2021), og oppdatert gammeldags i Kon-Tiki (2012) og Amundsen (2019).
– Og nå er du trønder! Hvordan fikk du det til?
– Det har vært en av karrierens større utfordringer. Jeg har blitt utrolig ydmyk overfor det trønderske språkmangfoldet. Når man begir seg inn i dypet av de trønderske dialektene, finner man uttrykk det er vanskelig å manøvrere for utenforstående.
DEN MIDTNORSKE URKRAFTEN
Som den trønderske måten å uttale «alle andre» på. Vrient å forklare skriftlig, men n-ene og l-ene i «aill ainneran» er bortimot umulig å lydlegge riktig for folk uten tilknytning til landsdelen. Samtidig er den midtre delen av Norge langt mer enn bare talemålet:
– Hva har du lært om Trøndelag og trøndere av denne prosessen?
– Mentaliteten er viktigere for rollen enn dialekten. Man må synke inn i energien til et sånt sted, og ta med seg stemningen fra hele landsdelen. Filmen er jo en slags fabel og viser egentlig et eventyr-Trøndelag, så det er jo ingen fasitsvar når det gjelder væremåten. Men jeg håper og tror at folk fra landsdelen – og andre nordmenn – vil kjenne igjen den trønderske urkraften i prosjektet
EN GOD PLASS
Regissør Witzø fremhever hvor små og subtile virkemidler Hagen brukte for å gestalte den aldrende Johan, riktignok etter å ha tilbragt store deler av arbeidsdagen i sminkerommet. Hvordan han senket tempoet i stedet for å gjøre alderdommen overtydelig.
– Hvor dypt inne i rollen var du underspillingen? Var det vanskelig å komme tilbake til Pål Sverre etter å ha vært en åtti år gammel trønder på settet?
– Sannheten er vel at rollen er nærmere meg enn mye annet. Det var en god plass for meg, jeg elsket å jobbe ute i naturen, få elementene fra naturen som, kjenne kraften de ga til historien.
ENERGI FRA NATUREN
Alle hater Johan ble spilt inn på location i Titran, der både team og skuespillere bodde. Pandemien gjorde dem enda mer isolerte og det blåste dag og natt. Det var utfordringer med tidevann og igjenfrosne hengelåser. Men oppholdet ble som en trivelig leirskole, det ble dykket etter kamskjell og arrangert middager. Kystlandskapet bød dessuten på spektakulære solnedganger som selvsagt ble festet på film. Nærheten til natur og elementer var verdifull:
– I dag er det en del diskusjoner om produksjoner som reiser utenlands for å lage norske historier. Her kjente vi på kraften i å spille inn på stedet, der handlingen faktisk foregår. Du får så mye mer av den ville naturen, en energi man ikke får ved å bygge opp alt i studioer i Øst-Europa. Selv om det også har sine fordeler.
EKSPLOSIV
Hagen håper at kinopublikummet ønsker å ta del i Johans episke og eksplosive livshistorie.
– Ja, hva er de viktigste grunnene til å elske Johan?
– Det hadde vært utrolig kjekt hvis pandemien tillater at folk får sett filmen og at folk ønsker å se den. Den betyr utrolig mye for vi som har laget den. Selv om den handler om en mann på den ytterste nakne øy, finnes det en Johan i oss alle. En dynamittkubbe inni oss som har lyst til å sprenge, som vi håpe skal sprenge eller ikke skal sprenge. Lunta brenner inni oss alle.
Alle hater Johan har premiere 25. mars.