USA 2022
Regi: Roland Emmerich
Med: Halle Berry, Patrick Wilson, John Bradley
Genre: Science fiction
Premiere: 11. februar
Hollywoods egen gjenbruksentusiast, Roland Emmerich, har gitt oss nok en katastrofefilm inspirert av pseudovitenskap og konspirasjonsteorier, og denne gangen er det månen som utgjør den store trusselen. Og atter en gang får vi scene på scene der våre helter må flykte fra digre steiner, flodbølger, ild og andre farer.
I Moonfall møter vi den avdankede NASA-astronauten Brian (Patrick Wilson), som etter et rutineoppdrag, der han så en mystisk kraft bore seg ned i månen, mister jobben for å si sannheten. Hans kollega Jocinda (Halle Berry), som var bevisstløs da den mystiske kraften dukket opp, blir derimot forfremmet for å holde munn, noe som fører til bitterhet. Et tiår senere oppdager konspirasjonsteoretikeren K.C. (spilt av John Bradley) at månen er i ferd med å kollidere med jorda, og de tre må slå seg sammen for å redde verden og konfrontere den mystiske kraften før alt liv på jorda utslettes.
Moonfall er nøyaktig det som står på pakken. Roland Emmerich er kjent for å lage denne type filmer – om stadig eskalerende, verdens-utslettende katastrofer – om og om igjen. Så om du ser Moonfall og tenker at denne filmen virker kjent, så er det fordi du antagelig har sett den før – i filmer som blant annet The Day After Tomorrow, 2012 og Independence Day.
Allikevel står og faller disse filmene på hovedrollene, og alt annet blir bakgrunnsstøy om de ikke leverer. Og til tross for at Patrick Wilson, Halle Berry og John Bradley spiller med varme og humor der det trengs, fremstår rollene deres allikevel som arketyper fra katastrofesjangeren, riktignok oppdatert med referanser fra dagens nyhetsbilde og populærkultur. Men det fungerer helt greit.
I Moonfall får du altså nøyaktig det du bestiller når du velger å se en katastrofefilm fra Roland Emmerich – hverken mer eller mindre.
Eirik Bull