USA/Canada 2021
Regi: Paul Thomas Anderson
Med: Alana Haim, Cooper Hoffman, Sean Penn, Tom Waits, Bradley Cooper, Benny Safdie
Genre: Komedie/Drama/Romantikk
Premiere: 25. februar
Flere av Paul Thomas Andersons filmer har vært de reneste mesterverk, så forventningene er uunngåelig høye når han kommer med en ny film. Men selv om forrige film Phantom Thread etter hans målestokk nærmest var et kammerspill, er Licorice Pizza definitivt en overraskelse. Her har Anderson gått ytterligere bort fra de episke proporsjonene i filmer som Magnolia, There Will Be Blood og The Master, til fordel for en leken og intim nostalgitripp til Los Angeles’ San Fernando Valley i 1973. Det handler om to unge mennesker som åpenbart har gnistrende kjemi, men med en aldersforskjell – han er 15, hun er ti år eldre – som ikke gjør et reelt romantisk forhold helt naturlig. Dette diskuteres dog snarere som personlige hindre enn som et etisk problem, i en film som ikke følger en særlig tydelig narrativ progresjon. Isteden slentrer den seg gjennom ulike digresjoner og fornøyelige episoder, som inkluderer en rekke kjente fjes i minneverdige biroller. I likhet med den unge mannlige hovedkarakteren, er noen av dem for øvrig inspirert av virkelige personer.
Hovedrollene spilles av Alana Haim (fra bandet Haim) og Cooper Hoffman (sønn av Philip Seymour Hoffman), begge debuterende og begge strålende. Filmen bærer preg av Andersons elegante og storslåtte filmstil, men er tidvis også rufsete, og hele tiden innhyllet i en slags nostalgisk syttitallståke – komplett med noen med dagens øyne lite «woke» innslag. Den løse handlingen kan gi assosiasjoner til Richard Linklater, men det er heller ikke umulig å gjenkjenne elementer fra Andersons egne Boogie Nights, Inherent Vice og undervurderte Punch Drunk Love. Om man tar analysebrillene på, kan man dessuten påpeke at flere av «PTA» sine filmer portretterer to karakterer som både er motsetninger og tvillingsjeler, og som trekkes mot hverandre.
Sant å si var jeg først litt skuffet over Licorice Pizza, men den vokser på meg i etterkant – paradoksalt nok, da dette er en historie som på noen vis insisterer på å være lettglemt. Filmen klarer like fullt å skape et univers det er deilig å være i, uten at det er en fullstendig uskyldig fortid. Og ikke minst er den et overskuddspreget og beundringsverdig forsøk på å fristille seg fra dramaturgiske konvensjoner og nesten utelukkende dyrke sine «darlings», som man vanligvis ville blitt rådet til å fjerne. Jeg ser allerede fram til et gjensyn, og vipper derfor terningen opp til en femmer.
Aleksander Huser