I 1978 kom George Romero med sitt zombie-mesterverk Dawn of the Dead, som med sine groteske effekter og skarpe samfunnssatire ble en megahit verden over. Denne suksessen måtte jo italienerne også prøve å oppnå, som gjennom 70-tallet gjorde det stort med å produsere vulgære kannibal- og giallo-filmer til den store gullmedalje. Den italienske filmskaperen Lucio Fulci hadde på den tiden gjort det stort innen giallo-sjangeren, med filmer som Perversion Story og Don’t Torture a Duckling. Han hadde i samme periode på slutten av 70-tallet vært i gjennom en skilsmisse, og sleit økonomisk. B-film skaperen og Fulci sin venn, Enzo G. Castellari, ble opprinnelig spurt om å regissere Zombi 2 (som er den italienske tittelen). Han takket nei og foreslo heller Fulci for manusforfatterne, og det reddet virkelig Fulci sitt liv og karriere, men ga oss også en av de største zombie-film klassikerne noensinne.
En zombie har blitt observert på en seilbåt ved kysten i New York og angriper kystpatruljen. Journalisten Peter West (Ian McCulloch) og Anne Bowles (Tisa Farrow) drar ned til Antilles for å lete etter Anne sin far, som muligens kan ha noe med zombie besøket å gjøre. På veien ned møter de Brian og Susan, som med glede også vil være med å lete etter de levende døde, og de skulle de ikke ha gjort.
Denne filmen er et godt eksempel der man ikke trenger en sterk story for å lage en god film, det tar den igjen med blodige effekter og nydelig musikk. Det gikk igjen mye i italiensk skrekk på 70- og 80-tallet. Der er Suspiria et godt eksempel på den slags, sammen med flere. Effektene ble gjort av Giannetto De Rossi som også jobbet på Fulci sine senere filmer. Vincenzo Tomassi klippet filmen ,og han har i tillegg også klippet de fleste italienske skrekkfilmer fra 70- og 80-tallet. Fabio Frizzi komponerte den nydelige og stemningsfulle musikken, og lagde et lignende soundtrack året etter til Fulci sin andre zombie-film City of the Living Dead.
Zombie Flesh Eaters er filmen der man får se en hai slåss mot en zombie, og en stakkars dame som får en splint i øyet. Fulci sin karriere fikk et nytt liv med Zombie, og det gjorde at han lagde den fantastiske Gates of Hell-trilogien på starten av 80-tallet, men etter det lagde han filmer av varierende kvalitet frem til sin død i 1996, der The New York Ripper og Conquest er verdt å nevne.
På starten av 80-tallet herjet Video-Nasty-listen i England, og Zombie Fleash Eaters var en av mange filmer som havnet der. Der havnet også Fulci sine senere filmer, somThe Beyond og The House By the Cemetery. Fulci var i tillegg også kjent for å lage filmer på lavt budsjett, og var opptatt av å få mest mulig ut av hver krone.
I scenen nevnt over hvor en zombie slåss mot en hai, så ble det brukt en ekte tigerhai, ettersom de ikke hadde budsjett til å lage en falsk hai. Ramón Bravo spilte zombien som slåss mot haien, og han var også haiens trener, og dopet den med beroligende før opptak. En morsom ting å nevne er at den mexicanske B-film-skaperen Rene Cardona Jr. skulle opprinnelig spille zombien under vann, men ble syk og erstattet med Bravo, som egentlig kanskje var greit.
Gjennom årene skaffet Fulci seg tittelen som The Godfather of Gore, som han også delte med Herschell Gordon Lewis, som står bak filmer som Blood Feast og The Wizard of Gore. Zombie Flesh Eaters ble som tidligere nevnt forbudt i England, men også i mange andre land. Så muligheten for å se den, var å oppdrive piratkopier fra andre land, eller venner som hadde den og kopiert den videre.
I motsetning til andre zombie-filmer hvor utbruddet skyldes et virus, så tok manusforfatterne her utgangspunktet i voodoo-ritualer og mytene rundt de levende døde fra Haiti og Karibia. Fulci fremstiller zombiene sine som pil råtne lik, som har ligget å råtnet på en utedass litt for lenge. I hans senere zombie-filmer som City of the Living Dead og The Beyond, så har også zombiene oppstått som følge av et okkult ritual, eller en uheldig stakkar som har åpnet porten til helvete. Fulci var kjent for å være en krevende kar å jobbe med, og han ble fort uvenn med de fleste på sett. Han hadde allikevel et øye for det groteske og det makabre, og klarte å lage gode filmer, selv om plottet og historien nødvendigvis ikke var av den sterke sorten.
Flere tiår senere er Zombie Flesh Eaters fortsatt en fantastisk film som har holdt seg godt og burde være pensum for de fleste skrekkfilm-fantaster. Sergio Salvati, som hadde foto på filmen, jobbet forøvrig 9 år senere på den norske post-apokalyptiske filmen Sweetwater i kamera-avdelingen når den ble spilt inn i Roma.
Zombie Flesh Eaters har fått et hav av utgivelser gjennom årene, der amerikanske Blue Underground sin 4k-utgivelse er helt klart best. Både på bilde, lyd og farger, og den er helt uklippet.