Dansk, spansk og fransk! Her er tre minianmeldelser av tre fine filmer sett på tredje dag av Kosmorama.
Bjergene
Dette er portettet av den danske familien Einshøj som i mange år bodde i Norge. Regissøren av filmen, Christian, er eldste sønn av tre i familien og har fortsatt å dokumentere livene deres i like stor grad som faren deres gjorde i oppveksten. Bjergene tar nemlig i bruk et enormt bilde og video-arkiv, med over 75. 000 bilder dokumentert over 25 år. Filmen følger i hovedsak søskene og hvordan de har taklet tragedien som rammet familien for mange år siden.
En av de mer rørende filmene jeg har sett på festivalen. Veldig modig av filmskaperen å blottlegge seg selv og familien i så stor grad. Vi kommer under huden på noen av dem, mens andre føler jeg ikke får nok tid på skjermen. Likevel er det en lun og fin dokumentar om familierelasjoner, og å tørre konfrontere det vanskelige i livet.
Robot Dreams
Sukkersøt 2D-animasjon.
Vi er i en fiksjonell versjon av Manhattan hvor alle innbyggerne er dyr av alle slag. Hunden Dog føler seg litt ensom i denne dyremetropolen og bestemmer seg for å investere i en robotvenn som har tatt av på markedet. De finner straks tonen og blir gode venner, men plutselig skjer det noe som skiller dem fra hverandre. Vil vennene noen gang møtes igjen?
Veldig, veldig søt. Det er godt gjort at de klarte å lage en så engasjerende film uten noen som helst bruk av dialog. Her er det bare mimikk og gesturer, akkompagnert av deilig jazz-musikk.
Men det er enkeltscener her som virker ganske langstrakt kun med det formål at filmen skal få en spillefilmlengde. Jeg tror budskapet og det helhetlige inntrykket kunne vært vel så bra om dette hadde vært en kortfilm på 25 minutter. Trivelig med Oscar-nominasjon, da.
Robot Dreams har ordinær kinopremiere 12.07.
Pot-Au-Feu (Veien til hjertet)
Det var folk som stønna i salen.
I Frankrike mot slutten av 1800-tallet på et landlig gods bor mesterkokken Dodin Bouffant og kokken Eugénie. De lager ofte delikate måltider til folk høyt i samfunnet, men en dag bestemmer Dodin seg for å lage mat til Eugénie, som et kjærlighetsbrev.
Man vil definitivt være en del av dette middagsselskapet. I Veien til Hjertet er det den ene fantastiske matlaginsscenen etter den andre. Det er som om du kjenner lukten og bare vil hoppe inn i lerretet. Jeg tenkte jeg skulle være lur og spise et godt måltid i forkant av filmen. Å se denne på tom mage ville jeg ikke unnet min verste fiende. Likevel begynte magen å lage høylytte blåhval-lyder ca. halveis inn i filmen. Den var på et vis også inspirerende, man får lyst å teste sine egne kulinariske krefter på kjøkkenet i etterkant. Ikke at det blir å se i nærheten som noe av det i filmen da, men det er ikke så nøye.
Denne filmen var på godt vei til å bli kanskje tidenes feel-good film, men så skjer det en ting narrativt som tok meg litt ut av filmen, dessverre. Filmen vil jeg uansett anbefale på det sterkeste.