Nei jeg snakker ikke om den tyske stumfilm klassikeren fra 1920, men heller dens name-in-only «sequel» fra 1989. 80-tallet var et herlig tiår for syretripp aktige filmer og serier, som f.eks Xtro, Santa Sangre, Pee Wee`s Playhouse og Alice. Så Dr. Caligari passer godt inn i den gjengen der med sine helsprøe øyeblikk.
Dr. Caligari er skrevet og regissert av duoen Stephen Sayadian og Jerry Stahl, som tidligere på 80-tallet sto bak de kunstneriske porno filmene Nightdreams og Cafe Flesh. Filmen jeg snakker om nå er ikke i porno land, men har flere av de samme crazy elementene som går igjen i Sayadian/Stahl sine tidligere produksjoner som nevnt over. Jerry Stahl har senere gitt ut bøker og skrevet manus til flere tv-serier, deriblant CSI, Moonlighting og barne-tv serien ALF.
Den gale Dr. Caligari (Madeleine Reynal), barnebarnet til den tyske legen med samme navn, driver med elleville eksperimenter på pasientene sine i et fargerikt og fantasifullt mental sykehus. En dag blir Mrs. Van Houten (Laura Albert) lagt inn fordi hun begynner å tvile på virkeligheten og er på vei til å bli et offer for den gale Dr. Caligari.
Er ikke bare elektrosjokk terapi Caligari driver med, hun driver også å sprøyter kjemikaler inn i dem for at de skal bytte personlighet og i dette tilfelle skifte kjønn. Ikke alle er like begeistret for disse eksperimentene og sykehusstyret vil ha henne fjernet fra avdelingen, dette byr jo selvfølgelig på bråk.
Fire år tidligere i 1985 fikk vi se Jeffrey Combs som medisin studenten Herbert West i Re-Animator som eksperimenter med å gjennopplive de døde. I Dr. Caligari møter vi hans langt mer villere kusine som driver med eksperimenter i stil med den tyske nazi-legen Josef Mengele.
Dr. Caligari kan ikke annet en beskrives som en helsprø feberdrøm. Stilen i filmen kan minne mye om musikk videoer fra MTV sin oppstart, her i form av rekvisitter og bruk av farger og kostymer. Tunger som kommer ut av vegger og kroppslige metamorfoser kan minne om body-horror mesterne David Cronenberg og Shinya Tsukamoto.
Som tidligere nevnt lagde Stephen Sayadian kunst-porno filmen Cafe Flesh i 1982. Dr. Caligari er på mange måter en videreføring og en «oppfølger» i den forstand. Det er mange likhetstrekk i form av kostymer, tematikk og den visuelle stilen er slående lik. I Cafe Flesh har menneskene etter en apokalypse av noe slag blitt delt inn i sex positiver og negativer. De som er negativer blir syke hvis de har sex og må komme til nattklubben Cafe Flesh for å treffe de som er positive. I Dr. Caligari får vi også servert sære og bisarre ting som foregår inne på et lukket sted.
Musikken er komponert av Mitchell Froom, kjent fra Crowded House som komponerte musikken til Cafe Flesh også. Etter Dr. Caligari fortsatte Stephen Sayadian gjennom 90-tallet å regissere snuskete filmer og fulgte opp med kult-porno klassikerne Party Doll A Go-Go! Part 1&2 i 1991 og har etter 90-tallet ikke regissert filmer siden.
Dr. Caligari ble også populær i LGBTQ+ miljøet og har i noen tilfeller hjulpet folk som er usikker på seg selv og sin identitet. Da transseksualisme og identitet forvirring er et gjennomgående tema i Dr. Caligari.
Dr. Caligari var i flere år vanskelig å oppdrive og kun tilgjengelig på slitne vhs og dvd kopier, men ble i 2023 utgitt på sonefri blu ray fra Mondo Macabro i en nydelig 4k scan og er vel verdt pengene.