Nei jeg snakker ikke om den tyske stumfilm klassikeren fra 1920, men heller dens name-in-only «sequel» fra 1989. 80-tallet var et herlig tiår for syretripp aktige filmer og serier, som f.eks Xtro, Santa Sangre, Pee Wee`s Playhouse og Alice. Så Dr. Caligari passer godt inn i den gjengen der med sine helsprøe øyeblikk.
Dr. Caligari er skrevet og regissert av duoen Stephen Sayadian og Jerry Stahl, som tidligere på 80-tallet sto bak de kunstneriske porno filmene Nightdreams og Cafe Flesh. Filmen jeg snakker om nå er ikke i porno land, men har flere av de samme crazy elementene som går igjen i Sayadian/Stahl sine tidligere produksjoner som nevnt over. Jerry Stahl har senere gitt ut bøker og skrevet manus til flere tv-serier, deriblant CSI, Moonlighting og barne-tv serien ALF.
Den gale Dr. Caligari (Madeleine Reynal), barnebarnet til den tyske legen med samme navn, driver med elleville eksperimenter på pasientene sine i et fargerikt og fantasifullt mental sykehus. En dag blir Mrs. Van Houten (Laura Albert) lagt inn fordi hun begynner å tvile på virkeligheten og er på vei til å bli et offer for den gale Dr. Caligari.
Er ikke bare elektrosjokk terapi Caligari driver med, hun driver også å sprøyter kjemikaler inn i dem for at de skal bytte personlighet og i dette tilfelle skifte kjønn. Ikke alle er like begeistret for disse eksperimentene og sykehusstyret vil ha henne fjernet fra avdelingen, dette byr jo selvfølgelig på bråk.
![](https://www.filmmagasinet.no/wp-content/uploads/2024/03/Dr-Caligari-bilde-2.jpeg)
Fire år tidligere i 1985 fikk vi se Jeffrey Combs som medisin studenten Herbert West i Re-Animator som eksperimenter med å gjennopplive de døde. I Dr. Caligari møter vi hans langt mer villere kusine som driver med eksperimenter i stil med den tyske nazi-legen Josef Mengele.
Dr. Caligari kan ikke annet en beskrives som en helsprø feberdrøm. Stilen i filmen kan minne mye om musikk videoer fra MTV sin oppstart, her i form av rekvisitter og bruk av farger og kostymer. Tunger som kommer ut av vegger og kroppslige metamorfoser kan minne om body-horror mesterne David Cronenberg og Shinya Tsukamoto.
Som tidligere nevnt lagde Stephen Sayadian kunst-porno filmen Cafe Flesh i 1982. Dr. Caligari er på mange måter en videreføring og en «oppfølger» i den forstand. Det er mange likhetstrekk i form av kostymer, tematikk og den visuelle stilen er slående lik. I Cafe Flesh har menneskene etter en apokalypse av noe slag blitt delt inn i sex positiver og negativer. De som er negativer blir syke hvis de har sex og må komme til nattklubben Cafe Flesh for å treffe de som er positive. I Dr. Caligari får vi også servert sære og bisarre ting som foregår inne på et lukket sted.
![](https://www.filmmagasinet.no/wp-content/uploads/2024/03/Dr-Caligari-bilde-3-1024x576.jpg)
Musikken er komponert av Mitchell Froom, kjent fra Crowded House som komponerte musikken til Cafe Flesh også. Etter Dr. Caligari fortsatte Stephen Sayadian gjennom 90-tallet å regissere snuskete filmer og fulgte opp med kult-porno klassikerne Party Doll A Go-Go! Part 1&2 i 1991 og har etter 90-tallet ikke regissert filmer siden.
Dr. Caligari ble også populær i LGBTQ+ miljøet og har i noen tilfeller hjulpet folk som er usikker på seg selv og sin identitet. Da transseksualisme og identitet forvirring er et gjennomgående tema i Dr. Caligari.
![](https://www.filmmagasinet.no/wp-content/uploads/2024/03/Dr-Caligari-bilde-5-1024x576.jpg)
Dr. Caligari var i flere år vanskelig å oppdrive og kun tilgjengelig på slitne vhs og dvd kopier, men ble i 2023 utgitt på sonefri blu ray fra Mondo Macabro i en nydelig 4k scan og er vel verdt pengene.