Den ufyselige millionæren Sverre Hartkorn inviterer syv av sine nærmeste fiender til den avsidesliggende (og muligens hjemsøkte) Blåkamhytta for å delta i et vaskeekte påskemysterie. Gjestene har i oppgave å løse et mord, nemlig verten deres sitt, og den som klarer å løse gåten inn kl. 21:00 på påskeaften vinner fem millioner norske kroner.
Dette er en historie de aller fleste nordmenn kjenner til fra før. En de kanskje har lest på siden av ei melkekartong i løpet av mars-måned, har hørt Ane Dahl Torp lese høyt på radioen, eller sett på en litt falmet VHS-kassett de har liggende i et støvete hjørnet av hytta.
Det har ikke så mye å si om historien ble skrevet av Agatha Christie for hundre år siden, ble sendt først på BBC, eller om handlingen ikke foregår på ei norsk hytte i påskeferien en gang: nordmenn kjenner igjen påskekrim når de ser den.
Døde menn går på ski er basert på boka med samme navn av forfatter Knut Nærum (som også gjør en liten cameo i filmen som den ene detektiven), og helt fra start er det ingen tvil om hva slags film vi har i vente.
“I Dovregubbens hall” intensifies, og vi møter den mislykkede forfatteren Kjell Nilsen (spilt av Trim Balaj) mens han løper panikkslagent og blodig gjennom et solfylt, glitrende fjellandskap til, med en ukjent gjerningsmann med motorsag hakk i hæl.
Vi slipper heldigvis å lure for lenge på hvordan det gikk med stakkars Kjell før vi er i avhør hos politiet og setter i gang den to timer lange historien som må til for å forklare alt som har skjedd.
Kort oppsummert: en “millionaire playboy” (Nikis Theophilakis) som minner mer om en parodi på Exit vil ha Kjell til å skrive boka om livet hans…men skal også invitere til et real life mordmyserie på hytta…der han skal dø selv..? Tror jeg?
Filmen sliter dessverre en del med pacing, og den litt for lange spilletiden bidrar ikke alltid til å forklare eller få med alt som den åpenbart ønsker å gjøre.
Det er litt for mange forskjellige karakterer til at vi rekker å bli ordentlig kjent med alle, eller forstå hvordan de funker som brikker i det store spillet. Litt for mange plot twists til at de får skikkelig effekt. Litt for mye høhø-humor til å få folk til å gjøre særlig mer enn å trekke litt oppgitt på smilebåndet.
Og det danseinnslaget på toget, den kunne de ha spart seg for.
Men er det noe filmen absolutt ikke mangler, så er det synlig entusiasme fra filmskaperne. Det er tydelig at dette er et skikkelig lidenskapsprosjekt fra to unge regissører med stor kjærlighet for innholdsmaterialet, og ikke minst flere skuespillerprestasjoner som er verdt å nevne:
Vi har en leading man som er så dreamy på en sånn gammel Hollywood-måte at det er umulig å la være å gi opp å heie på han gjennom hele filmen.
Vi har en av de norske veteranene med oss, nemlig Per Christian Ellefsen og en hes versjon av den kjente og kjære fortellerstemmen hans.
Sist, men på ingen måte minst, har vi et stjerneskudd i Eivind Sander i rollen som #MeToo-anklagede cokehead/BarneTV-verten Per Terje, og alle de perfekt fremførte one-linerne (høhø) hans. (“LEGGETID, BIATCH!”)
Til tross for filmens svakheter så er det fortsatt nok her til at det er verdt å ta en titt, særlig for fans av Død snø, The Hateful Eight eller påskekrim-sjangeren som en helhet.
