Et psykologisk drama av den sjeldne dype sorten serveres oss her, med to sterke hovedroller i front for en kontroversiell historie som kryper inn under huden på oss underveis.
Den kjente skuespilleren Elizabeth skal spille Gracie i en kommende film om hennes liv med den langt yngre ektemannen Joe. De to møttes og hadde en affære tyve år tilbake, da Joe bare var 13 år gammel, og skandalen som fulgte resulterte i både fengselsstraff, barnefødsel i fengselet og et liv i skandalens skyggesider. Tyve år senere lever de et tilsynelatende godt forstadsliv, men hvor Elizabeths tilstedeværelse begynner å rokke ved idyllen i familien…
«Var det jeg eller du som var Gracie, Elizabeth? Eller… var det Elizabeth, Gracie?» (© Ymer Media AS)
Regissør Todd Haynes står bak flere sterke dramaer, som Oscar-nominerte Carol (2015) og Far from heaven (2002). Sistnevnte hadde også Julianne Moore i hovedrollen. Denne gang spiller Natalie Portman mot henne i et karakterstudie som kanskje ikke alltid er like klart og snakker med tydelig tunge, men som like fullt blir oppslukende i all sin dybde og smart skrevne manus.
Karakterene Gracie og Elizabeth er nemlig komplekse. Ikke overfladiske, enkle og bad vs. good, noe en langt enklere og kjipere film fort hadde skrevet disse to kvinnene som. Nei, Elizabeth har eksempelvis antydninger til frekkhet og en utspekulert personlighet hun utnytter i sin research av Gracie og hennes familie. Samtidig fremstår Gracie selv som et lite mysterium – ble hun sammen med unge Joe “kun” grunnet ekte kjærlighet, eller er hun virkelig rar og smågal i hodet? Og – hvordan har unge Joe selv taklet alle disse årene, hvor han blant annet mistet hele ungdomstiden sin og sjansene for et “normalt” liv?
«Hadde hun bare visst hvor ung jeg EGENTLIG er….!» (© Ymer Media)
Slike små og større thriller-elementer fargelegger dramaet underveis, men uten at filmen får noe utpreget “thrillersk” over seg av den grunn. Her er det dramaet, relasjonene mellom karakterene, og Elizabeths utforskning av dem, som står mest sentralt. Når dette er sagt, blir den påfallende og tydelige musikken underveis nærmest likevel overtydelig. Flere ganger brukes nemlig en type musikk som kan minne om 80- og 90-tallets mange psykologiske thrillere. (Tenk filmene til Brian De Palma og Paul Verhoeven!). Kontrasten mellom denne overtydelige musikken og det rolige, subtile dramaet, gjør at dette grepet føles litt misplassert underveis.
May December er et veldig voksent drama. Er man ute etter en neglebitende thriller, eller et voldsomt drama, er ikke dette filmen for deg. Har man derimot noen år på baken, vil dramaet treffe desto sterkere. Det er utviklingen i karakterene, hvordan disse åpnes mer og mer opp underveis som Elizabeths tilstedeværelse tvinger dette frem, som er det mest engasjerende og som gjør historien så oppslukende. Tanker vi gjør oss underveis plopper også gradvis frem hos karakterene, og historien får slik noe forløsende over seg etter hvert. Og igjen står solide Moore og Portman knallsterkt i front i en film og en historie om to kvinner hvis “skuespill”, spill for galleriet, satire og snodige livsvalg, er like sentralt som noe annet i hverdagen deres. Og hvis historiens kompleksitet skal kokes ned til noe konkret, kan man si at dette handler om hvor komplekse vi mennesker nettopp er.
