Når en vennegjeng på fire havner i en bilulykke, omkommer den ene av dem. Tilbake sitter
de tre andre vennene som må forsøke å bearbeide sorgen, og sammen drar de derfor til et
landsted utenbys for å få litt avstand til situasjonen. Det tar ikke lange tiden før ting plutselig
skjer på stedet, og en maskert mann begynner å terrorisere dem.
Regissør Alex Herron langfilmdebuterte med grøsseren Leave i 2022, et bekmørkt
familiedrama med god uggen stemning og hvor det mørke altså ble greit ivaretatt. Med Dark
Windows fortsetter han ned denne mørke veien, også her med en tragisk hendelse i bunn
for historien og dens utvikling.
Historien er skrevet av Ulvrik Kraft, også han norsk, som regissør Herron. Skuespillere og
øvrig team synes dog å være en blanding av norske og utenlandske aktører, hvor
vennegjengen i sentrum altså fort havner i en lei knipe da noen angriper dem.
Etter en kort og dyster innledning, hvor begravelse og skyld etter ulykken blir kastet
hovedsakelig mot den ene av ungdommene, fortsetter historien ute på dette landstedet og
sommerhuset. Idyllisk natur og et avsidesliggende skummelt stort hus, blir rammen for en
historie videre som aldri klarer å bli forferdelig verken medrivende, engasjerende eller
skummel.
Noe av problemet ligger i hovedkarakterene som oppleves lite engasjerende, ei heller
sjarmerende, og underveis lurer man også litt på hvorfor de er venner i det hele tatt. Man får
videre problemer med å føle så mye for dem, noe som er litt ironisk, hendelsene tatt i
betraktning. Ungdommene snakker underveis mye om at “de ikke fortjener dette”, mens man
som publikummer til slutt nesten sitter å synes det motsatte – at de fortjener å få det som
kommer. Men… var nå egentlig dét hensikten, da?
Her sies det også såpass mye rart underveis, at det går ut over troverdigheten. Man
reagerer blant annet ikke troverdig på rare hendelser (forsåvidt et klassisk fenomen innen
skrekkgenren dette), mens også flere klassiske skrekklisjéer ofte ivaretas, mer enn å brytes.
Man skulle her gjerne sett at man turte å bryte tropene, og overraske mer underveis. Når dét
er sagt, gjøres det noen gode valg rundt stemning og visuelle fremstillinger i blant. En kul
bruk av skygger, mørke skikkelser og plasseringer i bildene, funker veldig godt, samtidig
som filmen mot slutten overrasker i brutalitet og voldelige tilsnitt, noe man ikke hadde sett
komme.
Dark Windows er en slik type grøsser som er fint og greit utført, treffer enkelte steder, men
som forblir bare sånn meeeh i totaleffekt. Det er også noe dørgende mørkt over filmen som
ikke nødvendigvis gjør den noe godt. Her forsøkes det med litt humor innimellom, men uten
at denne klarer å løfte dette mørket, et mørke som vel strengt tatt også likeså godt kan
kalles “kjedelig”, og “lett forglemmelig”.
Settingen, med sted, lokasjon og “norskheten” over
det hele, har dog sin effekt og viser oss hvorfor dette gang på gang blir brukt i
skrekkfilmsammenheng. Til sammenligning synes undertegnede at denne Dark Windows er
vel så uggen og creepy, som eksempelvis amerikanske storfilmer som The Nun og The
Conjuring, uten at dette likevel sier så mye mer om helhetsinntrykket.
