I rekken av norske krigsportretter er turen denne gang kommet til de mange konvoi-skipene og de sivile sjøfolkene som brutalt ble kastet inn i skuddlinjen mellom tyskerne og Norges allierte styrker. Sommeren 1941 reiser et lasteskip i retning Sovjetunionen for å bringe sårt tiltrengt utstyr til russerne, men på veien møter de plutselig farlig motstand.
Ikke en norsk jul uten (nok) en krigsfilm, si, men faktum er at også Konvoi, i likhet med både Kampen om Narvik (2022) og Krigsseileren (2022) virkelig fortjener en plass både på filmduken, og i nordmenns bevissthet. I regi av multitalent og produksjonsflittige Henrik Martin Dahlsbakken, serveres vi et tett, nært og emosjonelt stykke skildring av mennesker som aldri ba om å havne i dette helvetes forgård, langt ute på det iskalde Nordishavet.
For mannskapet om bord på konvoi-skipene besto for det meste av sivile, mennesker uten både våpentrening og annet som trengtes for å ruste seg best mulig til kamp. Når så konvoien plutselig en dag splittes, må skipet klare seg helt alene mens kaptein og mannskap får utfordringer kastet mot seg i ett sett. Underveis utspiller det seg også en indre konflikt på skipet – et drama om ledelse, prioriteringer, kommunikasjon og følelser.
Og her kommer vi kanskje til Dahlsbakkens største styrke med Konvoi. Her skildres nemlig livet internt om bord på dette lasteskipet både solid og troverdig, i hva ledelse og mannskap angår, samt hvilke bølger av påkjenninger disse mennene gjennomgår. Filmen føles slik mer emosjonell og menneskelig enn veldig mye annen krigsfilm, hvor det fortettede miljøet om bord og dramaet som utspiller seg gir god grobunn for spenning, energi og dynamikk som ofte er hakket mer overflatisk, typisk i større amerikanske blockbustere.
Handlingen er dog ikke så voldsomt verken nyskapende eller komplisert – det går mye i enkle karakterkonflikter, gjenkjennbar filmatisk spenning, og krigstematikk man har sett før. Men, Dahlsbakken synes å balansere alt dette såpass bra at man lett blir revet med. Filmen starter eksempelvis rett på sak. Vi blir kastet inn i tilværelsen ute på havet, hvor spenningen er både umiddelbar og engasjerende. Ikke dårlig, bare dét. Og, når spenningen skrus til, føler man mannskapets angst, redsel og forferdelige situasjon nærmest på kroppen!
Om bord er det riktignok én kvinne, spilt av Heidi Ruud Ellingsen, men ellers er dette et mannsmiljø som etter hvert blir problematisert igjennom hvem som har makt og ledelse, hvem som har rett, versus hvem som tar feil. Mot slutten tas det et lite oppgjør med dette maskuline miljøet og strukturene om bord, som gjør filmen ekstra god og aldri så lite moderne, til denne velprøvde genren å være.
Hovedrollene gestaltes av Anders Baasmo, som kaptein, Tobias Santelmann som reservekaptein, samt et knippe gode bikarakterer som fargelegger mannskapet i alder, bakgrunn og funksjon om bord på skipet. Der de langt større mastodontene av noen krigsblockbustere ironisk nok kan føles mer overfladiske og å gå mindre under huden på sine karakterer, ja der oppleves en slik litt mindre skildring desto sterkere, jo mer kjent vi blir med mannskapet.
Konvoi kunne sikkert også kommet godt ut av det med mer humor innbakt i manus. Filmen er dørgende alvorspreget, og mangler disse små forløsende lettelsene og befriende humorreplikkene som kanskje kunne løftet den enda et hakk opp. Likevel er det aldri så lite smått ironisk, og småvittig, at det måtte en hardbarka svenske til i front på skipet, for å bemanne maskingeværet som skal beskytte disse nordmennene. Så, helt uten humor, er filmen altså ikke. Forøvrig – en veldig solid og god krigsskildring dette, som treffer det aller meste den foretar seg!
